Felicias bryllup

Misery Harbor

Tankene hans stanset som om de var løpt på en forhindring og han spurte seg selv: Nødhavn? Hvordan fant jeg ordet nødhavn?
Utsvingene hans hadde ytret seg som sinnssyke. Han hadde fått for seg at hvis en i en slik krise stadig hadde kroppslig forbindelse med en kvinne, kunne en glemme den som var spøkelset i krisen. Han var ikke klar over at det var kjærligheten han fornedret, at det var Ellen han fornedret, og seg selv han trampet på, at han ønsket å drukne i gjørme alt som han engang syntes hadde vært verd å ha. Med den gales ensporte og forferdende logikk tenkte han ut et dobbeltmord på Ellen og vennen hennes, et mønster på veggen som i en drøm av satanisme og seksuell villfarelse. Hadde han tenkt å utføre denne handlingen? Han måtte tro at nei. Og det var jo liksom tilfredsstillende gjort ved at han hadde hatt dem i sin hule hånd. Engang hadde han hatt en grevling på kornet, men av ren sadisme latt være å skyte den. Meget lenge efter tvang han seg igjennom punkt for punkt. Han fant ingenting som sviktet i dette djevelens hjernespinn. De ville omkomme sammen som siste ledd i en seksuell ekstase, plutselig på høyden av kjødets lyst se hverandre dø. Men Erling tok det med ro nu at det skulle vært han som hadde tenkt dette ut. Likegyldig hva noen måtte mene om en demon og hva demonbesettelse var, så hadde han vært besatt av en slik, bygd opp av angst og hat syltet i sprit. Det er bra at tankene våre ikke står i skrift omkring oss, for da ble det ikke personer til overs som vakter på asylene. Det står på siste siden av Livsslaven hos Jonas Lie at enten er det verden som skulle på slaveriet, eller også er det meg –.
Det fullendte mord. Dobbeltmord, for å gjøre det riktig fullendt. Men det er den haken ved det fullendte mord at det er for fullendt. Når du skal ut og myrde noen, er det verste du kan finne på å være ufeilbarlig. Erling mintes bakover i tiden en rekke dumme mord han hadde lest om i avisene, ektepar som lå med hodene fullstendig knust som om ikke mindre kunne gjort det, og huset vrimlende av spor.
Aldri oppklart. Du kan fare inn i et tilfeldig hus du får øye på og stelle til blodbad, og forbli sporløs fordi politifolkene ikke kan gjøre seg dumme nok til å forstå en idiot. De vil finne motiv og mening i et hus fullt av nonsens. I slike tilfelle burde en sette idioter på sporet. Det fullendte mordet er farlige greier som du skal gå langt utenom, det utfordrer nemlig yrkes-ærgjerrigheten i politietaten. En av folkene får tak i noe som kan være en bete i en mosaikk, en kollega finner en annen bete, og så er det hendt, det er som å ha funnet to tegn i en kode som et dusin hjerner går løs på, og fordi morderen var en sånn tåpelig logiker, står han der og kan ha det så godt med sitt fullendte mord. Hvis kriminalfolk var like tåpelige som i romaner, eller som en kriminalsportsjournalist vil gjøre dem, ville de bli gatefeiere, vaskeridirektører eller hva de ellers kunne egne seg for. Bare se hvordan et brev med en likegyldig feil i adressen går retur, men er adressen det fullendte mysterium, klarer en postembetsmann det som en sviske.
Mens alt var på det verste for Erling, hadde han søkt og fått tillatelse til å forlate Stockholm og oppholde seg på Öland. Han kom dit i begynnelsen av juni, og det ble iallfall slutt på drikkingen, men han vaklet like meget mellom forrykte forestillinger og sløvsinn. Da det snart var slutt på sommeren, hadde han det noe bedre og begynte å komme hos en fransk familie som snakket et slags svensk. Fruen var jødinne og de var sloppet fra Paris efter Frankrikes fall. Nu bodde de fast i en by i Mellom-Sverige. Det kunne se ut som de hadde noen penger. Erling kom til å vanke hos dem og det kom istand en forbindelse mellom ham og den ene av de to døtrene. Det sluttet sørgelig. Tankene hans var andre steder, og familien var kommet til å legge mer i saken enn han. Helt forskjellig syn på mange forhold spilte nok inn, og det førte til misforståelser fra begge sider. Han hadde visst hatt noen rester av klossete forestillinger om fransk lettsinn, og de på sin side hadde trodd noe om en traust vikingeætling. Så tåpelig det enn kunne høres for ham nu, hadde han ingen særlige tanker gjort seg ved at piken satt i familiens skjød og sydde en pyjamas til ham og dessuten en til fordi han burde ha å bytte med. I sin sjelelige isolasjon og tankenes sløve sirkelgang studerte han ingenting annet enn sin egen navle. Han våknet ikke før moren gav ham et kostbart arvestykke. Der stod han med det i hånden og var en trolovet ungersvenn og kunne ikke bære sin skam, for han kunne ingenting bære, ingenting ordne opp i. All tillitsfullheten og den gode troen presset flat den siste stakkars kjensle han kunne hatt til rest av menneskeverd – men alt dette er en annen historie. Det falt aldri noen skygge over disse menneskene, de var jevnt glade og hadde ikke noen mistanke, bare trodde på en mann som datteren likte og som de hadde sikret seg var fri. Han så dem ikke den siste uken og det ble ingen avskjed tatt og han turde snart ikke se noe menneske i øynene mer. Han ville gjerne reist sammen med dem, bodd i samme byen. Han hadde vært så merkelig stillferdig glad i piken. Men alt smuldret ned inni ham. Det var dengang han anskaffet en blamasjegud, en tomflaske i mangel på noe bedre, den stod i en krok på en slags stolpe av de som folk setter et eller annet skrot på, til å være i veien. Foran den stod han og svor og skrek om nettene når blamasjen raste i ham. Det letter med gråt og skrik og anropelse av en blamasjegud når en er et fe og latterlig.
Erling ble til ut i november, det ble mørkt og regnfullt og høststormene herjet ned fra Bottenhavet. Iblant møtte han og vekslet noen ord med et par norske flyktningepiker som bodde sammen i en hytte, men lenge ble det ikke til at han besøkte dem og de inviterte ham ikke. Det tårnet seg opp at de kanskje ikke gad se ham. Særlig ut på kveldene kunne han bli gal efter å se et menneske, komplett det samme hvem. Kunne han våge seg bort og hilse på de to? Ville de bare fryse ham ut? Men så samlet han alt motet sitt om det billigste påskudd han klarte å finne. En kunne vel komme helt uskyldig og spørre om de kunne låne en enslig mann en neve salt.
Så var bare den ene av pikene hjemme, den andre var gått til kjøpmannen. Hun som var hjemme het Gitte. Hun bød ham på kaffe, og det hørtes jo storslagent nok med ekte kaffe, men det skjedde i en tone som hun ventet et høflig avslag. Det gjorde ham sløvt oppmerksom. Så lite de kjente hverandre, var det forresten ingen grunn til å by ham inn på noe. Det ville vært enklere for henne å la være istedenfor å tilby ham noe halvt forulempende. Han stod der og så på henne og så seg omkring og på henne igjen. Han klarte ikke være alene, kjente seg ydmyket – herregud, så sår han var blitt, – men hvorfor skulle hun be ham inn hvis hun ikke hadde lyst.
Han forsikret seg selv hun nok hadde lyst på en prat og takket for tilbudet.
Det ble ikke sagt noe mens de satt overfor hverandre ved kjøkkenbenken. Han klamret seg til at kaffen var varm og nykokt, og et blikk ut av vinduet for et kvarter siden ville fortalt henne at han gikk i retning av huset. Blikket hans flakket. Hvem og hva er det jeg er blitt, hva skal jeg her hos dette mennesket som jeg for et år siden ville gått likegyldig forbi, hun er meg også i dag like uvedkommende som en hund eller hest jeg møter på veien –. Kanskje jeg burde kjøpe meg en hund?
Før i tiden kunne jeg verge meg med selvironi, tenkte han ødelagt. Hadde jeg tenkt den tanken at jeg kunne kjøpe meg en hund som substitutt for noe jeg hadde mistet, ville jeg fortsatt tanken omtrent slik: Eller en sjøløve, en salamander eller en vombat. Nu kan jeg ikke engang rekke tunge til meg selv i speilet.
Han satt og så ned på hendene sine, han gråt med stivt, ubevegelig ansikt og tørre øyne og tenkte ynkelig: Hva skal det bli av meg? Det er mange mil opp til lyset.
– Du har det nok heller ikke godt, hørte han Gitte si med tørr stemme. Hun hadde før sagt De, men var vel kommet til å huske på at det gjorde flyktninger ikke.
Erling så opp og møtte blikket hennes, han oppdaget først nu at hun blingset litt. Nei, det var ikke slik likevel. Ansiktet hennes var fortrukket. Hun flyttet på hendene som lå på bordet som om de var noen gjenstander hun rotet bort.
Han reiste seg langsomt og tungt. Litt etter stod de omklamret på golvet og vætet hverandres kinner med sin tomme gråt. Som når et synkende skip suges ned, lå de noen minutter senere sammen på divanen, og han tenkte: tenker hun som jeg at det er meningsløst, hva gjør jeg dette for, det kan jo være aldeles det samme, er det slik vi kommer til å parre oss i et grått Inferno der en ennu håper på liv når håpet er evindelig ute?
Han kom hjem i en kald og grumsete stemning, senket i et likegyldighetens hav, et tomt menneske som ingenting kjente. På bordet lå det siste klagebrevet han hadde skrevet, langt, famlende, sykt. Han leste noen linjer her og der. Tøv, sa han og stoppet det inn i ovnen. Han satte papir i maskinen og skrev en liten fortelling på rutine, med lån her og der fra ting han hadde skrevet før i tiden. Han gad ikke bedre og var likeglad, og ble han tatt i det, hadde han iallfall ikke stjålet noen steder.
Utpå natten var ulykken over ham på nytt, han var som en druknende som henger innover iskanten og ikke har krefter igjen.
Utpå formiddagen kom Gitte forbi på stien som førte ingen steder hen. Han skjøv vinduet opp, rakte en arm i været og sa heil, han skulle være morsom. De snakket litt sammen på avstand og så kom hun inn. Efterpå visste de begge at de bare ønsket å bli kvitt hverandre igjen, men holdt det nødvendigste på formene inntil de klosset fikk det rundet av og hun gikk. Hun var ikke kommet langt da han samlet sammen noen ark fra bordet, så flyktig på dem og stakk dem inn i ovnen. Den dagen sov han mange timer, men mot kvelden var han igjen blant de fortapte.
Venninnen til Gitte reiste. Gitte og han møttes hver dag til slutten av november i gjensidig voldtekt og en avsky de snart sluttet å legge skjul på, tvert om, selvforakt og gjensidig ringeakt lot til å være en nødvendig bestanddel i det ekteskapet, men de kranglet aldri eftersom de ingenting sa. Det kom en slags orden på det, han gikk annenhver dag over til henne, og hun annenhver dag til ham, og den som var gjesten sørget for å ha seg ut igjen snarest mulig. En dag han gikk fra henne, hørte han hun spyttet efter døren, og selv hadde han før gjort det samme. Han arbeidet noen timer når ritualet var utført, og jammerbrevene gikk i ovnen eller kom ikke lenger enn til en indre formørkelse. Da han flyktet derfra natten til attende november, var det fordi han visste det ellers ville hende noe annet avgjørende, og hvis han stakk henne ned før hun satte ham en kniv i halsen, var han ikke trygg for at han likevel ville ta sitt eget liv efterpå.
Før den diplomatiske forbindelsen ble avbrutt og avløst av den totale stumhet, bortsett fra spyttingen, hadde de avtalt han skulle betale det hun fikk hos landhandleren. Hun var blakk da venninnen drog. Erling hadde ikke hatt noe å si til at hun fortsatte innkjøpene, de var dessuten beskjedne, og han tenkte skummelt at hun strengt tatt var skyld i at han tjente noe.
En sen eftermiddag lå han i mørket på sofaen og sovnet. Han var så takknemlig for hver halvtime han fikk sove, da var det som en gud likevel ikke hadde forlatt ham. Da drømte han en skjønn drøm om at affæren med Gitte, Gud skje takk, bare var en drøm som han nu våknet av inni en annen drøm. Han kjente i søvnen den lykken det er å våkne fra en ulykke eller skjendighet som en med sin jevnt møkkete samvittighet selv hadde ligget og diktet seg skyldig i. Forresten var det slik med ham i den tiden at drøm og virkelighet ikke holdt seg ute fra hverandre. Han var så slått istykker at han ofte tenkte i roligere og mer behersket sammenheng når han sov, men gikk tur langs stranden med ville hallusinasjoner, – mang en gang inne i noe som i de gale fantasiene het Malerisamlingen hvor en eller annen forrykt person hadde slengt bøtter med dumme kulører oppover alle vegger og svint golvene til med leire, lort og allslags klister. Der gikk han og jamret at han ville hjem, men mente han ville ut av butikken til virkeligheten igjen. Mens han nu lå og drømte at det var løgn og påfunn alt sammen med Gitte, syntes han ikke det var noe å holde på å drømme om mer, og straks stanste det som en haglbyge plutselig sluttet å hamre på taket. En lang, skranglete mann i en slitt diplomatfrakk kom gående langsomt og stod stille midt på golvet. Han hadde lorgnett og et spisst bukkeskjegg som han tenksomt plukket seg i med et par fingrer. Han liknet en pedant. Nu har jeg tenkt alt sammen igjennom, sa han og så grublende på Erling, men hva skal man egentlig med Spinoza?
Erling ville gjerne hjulpet ham og vært høflig og sagt noe i en konverserende tone, men visste heller ikke hva en skulle med Spinoza.
Han våknet, satte seg opp i sofaen og sa eller tenkte, han visste ikke hvilket, neinei, hva skal en med Spinoza? Så tente han et lys og gikk igang med å pakke. Det var hans tørn å gå til Gitte. Nu satt hun og var arg. To kofferter og en ryggsekk stod ved to-tiden om natten i plaskregnet på den gjørmete veien da han gikk famlende i mørket bort til huset der Gitte holdt til. Der stakk han 110 kroner gjennom en sprekk i den skjeve døren hennes og prøvde ikke overfor seg selv å pynte på veldedigheten, ikke engang fordi han nobelt gav henne ti kroner mer enn han beholdt for seg selv. Satt hun fast uten penger, og det gjorde hun – efter det hun sa – hadde hun ikke andre enn Legasjonen å vende seg til og han var ikke i tvil om hvem som da ville bli hengt.
Et snes meter fra huset som stadig lå i mørke – og stummende mørkt var det omkring ham – hørte han døren ble åpnet. Han rørte seg ikke. Så kom det et hest rop derborte fra, ikke ulikt det korte brølet en gir fra seg når en tar på et stykke glødende jern, men skjellsordet var tydelig nok artikulert og var ikke stuerent. Døren ble slått igjen. Løs i fugene som han var, ble han dødelig sørgmodig og tenkte på å gå tilbake, ikke prøve en forsoning – det fantes jo ingenting å forsone når to har etablert galehus utenfor asylet – men kanskje si, du Gitte, jeg mente det ikke, og bli rammet i skallen av en hammer. Eller slå tennene inn på henne når hun åpnet og si takk for nu. Han humpet opp til hovedveien, fikk spent på seg sekken, en koffert i hver hånd og trampet av sted i mørket og det kalde regnet. Det kjentes som armene skulle slites av ved albuene, kofferter fulle av papir, kulturen var tung å slepe med seg. En mil å gå. Kalksteinsgjerder kom fram av mørket, vasket hvite av regn, en ugle skrek, hvorfor faen kunne den ikke holde seg hjemme i sånt vær, og brenningen suste og rumlet fra stranden. Å, engang slå under seg en tomt på den ytterste strand og reise seg et hus av rekved der. Egenmektig forlenge kong Valdemar hin Onde Atterdags fredningslov for mennesker til å gjelde hele året ute på Erlingneset hvor han bodde fredelig i det stormslitte huset sitt, og inne var det godt å være. En telefon skulle han ha, den skulle stå på en tomkasse midt på golvet uten ledning noe sted hen, en radio og et kjøleskap skulle han ha uten batterier og elektrisk strøm, og grammofonplater skulle han ha som han kunne sitte og rispe i med en negl mens han forestilte seg forskjellig, for grammofon kom ikke på tale. Sitte og se på dette skrotet som ikke kunne hjelpe seg selv og ikke drives med hederlig håndkraft som kaffekverner før i tiden da det var godt å leve. Lenge leve de gode gamle dager. Underlig nok, de som selv hadde levd i de gode gamle dager og hadde skrevet om dem og nu var døde, hadde hatt sine egne gode gamle dager et stykke lenger ute i baktiden enn vi og knurret like overbevist over sin egen depraverte tid med dens råtne ungdom, og aller best hadde folk det nok i Svartedauens gylne dager. Men i alle fall, å sitte ute på et sånt nes, han hadde før opplevd at ensomheten var skjønn, hvorfor skulle den ikke kunne bli det for ham igjen? Jeg skal bare bli frisk, jeg vet godt hvor syk jeg er, og her går en stymper i regnet med kofferter og ryggsekk, og sjøfolk drukner, og de henger folk i fengsler, flår dem levende for å få dem til å si noe de ikke vet, men det kunne jo tenkes de visste noe og en kan alltids forsøke og prøve seg fram, og kong Valdemars lov er opphevd hele året i gasskamre på seks-åtte solide hjul, og jeg drar av sted på Öland i regn og kuling og mørke og søle med en last av våt litteratur og skitne underklær.
Han snublet i et hull med sitt tunge habengut, reiste seg enda mer våt og tilsølt, lengtet plutselig og ubehersket efter brennevin. Han satte seg på den ene kofferten, for han hadde nok gått en kilometer og hadde bevilget seg å sitte litt hver gang han hadde lagt bak seg en formodet kilometer. Nu skulle du se meg, min hederkronede bror, du den urforliknelige skytebasen der du ligger i din rettferdige seng og presterer søvn i stram givakt. Aldri kunne det hende deg å snuble i et hull nattens tider i mørke og regnvær og kald vind og fremmed land og brutt avholdsløfte og natterot. Så synd at du ikke ser meg og opplever at det likevel er rettferdighet til, og du ville bøye ditt steinsprengeråsyn mot meg og si med vekt til din bror at nu kan han sverte seg i reva og gå naken. Jeg toer mine hender, kunne du si. Jeg, steinsprengeren Gustav Vik, var røsten som ropte i ørkenen.


  • Country in which the text is set
    Sweden
  • Featured locations
    Stockholm, Öland