Tiu
(TIENDE DEL, 1.-31. august)
ROKADE,
først sanden da,
så sagnøya
og om tusen øyer;
ytterpunkter, bredde og avstand
som bandt folk sammen
mer enn at likheten siktet
dem sammen
154
Plutselig ønsket Tiu seg sand
og sprang og sprang etter sanden,
sprang til flyplass opp flytrapp
gjennom midtganger og haller
ut i København, stoppet ved
pølsemannen som hadde styrt hjem
etter en måned i Vest-Norge,
åt pø1se, lånte penger og
sprang over ferjehavna, rundt
i salonger, dekk og kafeteriaer
og ut på kaia: Bornholm.
155
Der bremset han i sanden
på Dueodde, bremset og
lot seg seile ned sand-
dynene med kritthvit
vektløs sand i lufta
og tyngde i bånn
seilende, rullende
virvlende, langende
krøkte knær utfor
bremsende dunsand.
156
Nesten oppi en kaffekopp,
ville bøye seg i støvet,
men var ikke støv der,
bare sand han sklei videre
på mellom de andre
mer eller mindre stille-
liggende, hoppende,
lot kroppen tøye tøye
gli på milliarder hjul.
157
Forbi noen med kikkert
eller foran havet
som snur innsida opp og
ruller uryddig mot stranda,
hvelver seg igjen, slår
stortåa til Tiu som
klarte å bremse i tide,
hvilende fotavtrykk.
158
Tiu på stranda
springer langs kanten,
flyr på fast havsand,
løftes for hvert trinn
tar seg lett imot,
puster
sakte trår fortere.
159
Sto Guinness der med rekordboka,
Guinness hadde vel tusen øyne,
fulgte hvert sprett på jorda
på jakt etter et nytt blad
til rekordtreet, Tiu stormet
forbi Snogebæk til Neksø.
160
Og tilbake igjen,
sprang for å trimme føttene
før skoene kom på,
fløy holdt pusten bak
bort til de andre der.
161
Løfte tankene ørlite
fulle av vinger
hvor sitter du?
på sørspissen av øya.
162
En virvel, fare opp;
la oss summe oss
det kan komme mer.
163
Dagene mindre og mindre
i sanddynene.
164
10. august (ellevte!)
165
Tiu som glemte en dag,
rista sanden av seg
for å ta til Visby,
farvel til milelange
strender, klipper nord,
rundkirker, silderøkerier,
rope over til Sverige,
vinke over til Polen,
se bak seg ei perle
fra danske bredder.
166
Visby med murene;
gateliv, shopping, sightseeing
hadde Tiu ikke råd til,
landtur, fisketur, sykkeltur
hadde han ikke ork til,
teltet nordvest for bymuren,
kort strand, mange land,
muren dro som klokkeskive
med visere mot øya
og til havs.
167
Nord under muren
satt mora med gutten
som kalte navlen sin
klokka ringer elleve,
fire år da han første
gang pakket trillebåra
med tannbørste og øks,
ble slept hjem; pass!
ellers blir du som Bysen,
stubbedvergen som måtte
hogge til dommedag.
168
Øst langs gamle muren,
overgrodd, gjennomgrodde
avsatser, Tiu satt og
kjente seg som et eple,
hang og sakte rødmet,
kunne ikke løpe vekk
da hun kom og sa:
når jeg blir sinna
maler jeg tåneglene røde,
så jeg har noe å være
sinna på, ellers . . .
169
Muren skrånet øst, bratt
sti, bulket, flatet mot
en sirkel, eldre kvinne
satt der: ålte du deg
og vekte statuen,
her møtte folket opp,
her modnet vinterrugen,
her fikk moster Kajser
grønne lauvblader i
vannkrukka vinterstid,
ett var levende sølv.
170
Muren sørøst varm,
hjulene i gang,
aks falt tett mot marka,
sang fra skjæreflatene
om vinden langs muren
om vinden i hjertet,
tid står i ei dør,
går aldri inn eller
ut, puster og svinger
ljåen, spissen går
syngende opp.
171
Sør for muren svartkledd
kvinne som klaget; vi
gråter over bygningen
Under Enhver Kritikk,
mann uten hode; pesten,
kjempeklokka som sprakk,
katakomber, kataloger,
pyramidalt landskap, fjell
med ringmurer, søylene,
vente til brikkene er spilt,
hvem flytter dem, hvor?
172
Lenger sør på muren
solende jente spør:
på reisefot?
— bare ute og telter —
har du vært her lenge,
husker du tårnet,
huka du deg fast
under syklonen,
den ser ut som
et søtt lite ufo,
blir du lenge?
173
Ved sjøen vest for muren
var kroppen stiv og grimet,
la den opp til skylling
tett ved naken kvinne,
hvor lenge skal det vare,
hvor lenge har vi fri,
spør Tiu.
174
Nordvest for muren
stein på stein lag på lag
gjennomgrodde ganger
hengende hager, fugler
skøyt ut av skårene —
åpne huden hans,
gynge rundt i henne,
tida flyr sa noen og
hengte klokker overalt,
jeg leier deg ned,
sa hun.
175
En stund tenkte Tiu på ferja
sørvest til Ölands norra udde,
det andre svenske øykontinent,
men satte så nordvest til
Nynäshamn og Stockholm — og
derfra til Ålands tusen øyer;
først samlet under Sverige,
så annektert av russiske tsar,
fra 1917 finsk doméne med
stadig forbedret eget-styre,
skytteltrafikk mellom naboer.
176
Folk trekker fra de tusen øyer
mot hovedstaden og eneste by
Mariehamn i Jomala socken,
klinger som profetisk mark,
villniss gror i forlatte spor,
men bølgen snur utover igjen,
tusen øyer har tusen tårn med
klokker — til Mariehamn kom Tiu
23. august; hundedagene gjør ut,
han får jobb som parkarbeider
i finsk by med svenske mål.
177
Dansk hygge, russisk preg
og litt norsk fjære-flora,
gotlandsk og åbolandsk
kirkearkitektur, hjemlig
tømmerarkitektur, lindetrær,
Tullarns äng, barken Pommern,
skipperviser av Bryggman,
diktere Sally, Anni og Joel,
ost, hotell Arkipelag,
tusen øyer, tusen kulturer,
hva sier naboer til det?
178
Fiendtligheten sier ikke så
mye, gjør desto mer og
snakker hele tida; fjerne
kulturer er jo avlegse
og for vriene for folk,
bare kulturfiendtligheten
forstår den, men tør ikke
satse, bare oppå en bølge,
da spyr den ut vrangbildene
så folk skal forstå det
eller sitt avanserte syn.
179
Hva folk forstår er heller
uinteressant og risikabelt,
men ved å dirigere de fleste
kanaler og oppdra folket
blir resultatet upåklagelig;
folk forstår det og det
som de sannelig skal få
pluss en balansert debatt
mellom videogrisene,
sjokoladetro på friheter
og et eller annet tredje.
180
Et mer avansert vektprinsipp
er passe kommersielt, salgbart
i ene skåla og passe realisme
i den andre, vektstanga
sørger for seg sjøl,
roser seg over «begge deler»
og gjør annet usynlig —
rose springer ut ved trammen,
hvor er gleden vi kan måle,
de siste prognoser hviskes,
fyller krokene med sin pust.
181
Fiendtligheten brenner
alt unyttig, mens
kulturen kutter trådene
til produktet, så det lyser
uten å kaste glans fra seg
på eget hode, fiendtligheten
samler alt på ett brett;
ytre enhet og indre avstand,
kulturen vil ytre avstand og
indre enhet; hvert ledd holder
en verden gjennom flammene.
182
Vektstanga står pinlig stille,
hysteriet, stemningen piskes,
hodet på fat, rankinglister,
Profitten kniper og hover mer,
Midten lanserer det Tredje,
Marxismen legger seg på skåla med
utsilende sjølsensur; hvor er den
med tusen øyer, tusen rokader
for å hente det som mangler —
bygger vi stort sett vår
kultur på kulturfiendtlighet?
183
Hva ville Miiro fått høre;
at han var så lukket,
utafor alt, passet ikke
i noen stall, heller ikke
elever i skolen, velsituert smak
eller skummende bølge,
utilgjengelig å få tak i,
i sannhet var han lukket
ute.
184
Tiu raket, tømte søppel,
tok en tur nå og da:
Eckerø med sand og telt,
Saltvik med slått og løk,
skjærgårdsøyer, kuholmer,
romsterte rundt i byen;
Havsgatan, Neptungatan,
verksteder og verft,
ville stoppe på gästhemmet,
sjøl om tankene fløy
til en nabo i nord.
-
Country in which the text is setDenmark, Sweden, Finland
-
Featured locations
Bornholm, Gotland, Åland
-
Bibliographic information
Tiu. Opholdsbok nord. Oslo: Aschehoug 1982
-
Year of first publication1982
-
Place of first publicationOslo