(TIENDE DEL, 1.-31. august)

 

ROKADE,

først sanden da,

så sagnøya

og om tusen øyer;

ytterpunkter, bredde og avstand

som bandt folk sammen

mer enn at likheten siktet

dem sammen

 

154

 

Plutselig ønsket Tiu seg sand

og sprang og sprang etter sanden,

sprang til flyplass opp flytrapp

gjennom midtganger og haller

ut i København, stoppet ved

pølsemannen som hadde styrt hjem

etter en måned i Vest-Norge,

åt pø1se, lånte penger og

sprang over ferjehavna, rundt

i salonger, dekk og kafeteriaer

og ut på kaia: Bornholm.

 

155

 

Der bremset han i sanden

på Dueodde, bremset og

lot seg seile ned sand-

dynene med kritthvit

vektløs sand i lufta

og tyngde i bånn

seilende, rullende

virvlende, langende

krøkte knær utfor

bremsende dunsand.

 

156

 

Nesten oppi en kaffekopp,

ville bøye seg i støvet,

men var ikke støv der,

bare sand han sklei videre

på mellom de andre

mer eller mindre stille-

liggende, hoppende,

lot kroppen tøye tøye

gli på milliarder hjul.

 

157

 

Forbi noen med kikkert

eller foran havet

som snur innsida opp og

ruller uryddig mot stranda,

hvelver seg igjen, slår

stortåa til Tiu som

klarte å bremse i tide,

hvilende fotavtrykk.

 

158

 

Tiu på stranda

springer langs kanten,

flyr på fast havsand,

løftes for hvert trinn

tar seg lett imot,

puster

sakte trår fortere.

 

159

 

Sto Guinness der med rekordboka,

Guinness hadde vel tusen øyne,

fulgte hvert sprett på jorda

på jakt etter et nytt blad

til rekordtreet, Tiu stormet

forbi Snogebæk til Neksø.

 

160

 

Og tilbake igjen,

sprang for å trimme føttene

før skoene kom på,

fløy holdt pusten bak

bort til de andre der.

 

161

 

Løfte tankene ørlite

fulle av vinger

hvor sitter du?

på sørspissen av øya.

 

162

 

En virvel, fare opp;

la oss summe oss

det kan komme mer.

 

163

 

Dagene mindre og mindre

i sanddynene.

 

164

 

10. august (ellevte!)

 

165

 

Tiu som glemte en dag,

rista sanden av seg

for å ta til Visby,

farvel til milelange

strender, klipper nord,

rundkirker, silderøkerier,

rope over til Sverige,

vinke over til Polen,

se bak seg ei perle

fra danske bredder.

 

166

 

Visby med murene;

gateliv, shopping, sightseeing

hadde Tiu ikke råd til,

landtur, fisketur, sykkeltur

hadde han ikke ork til,

teltet nordvest for bymuren,

kort strand, mange land,

muren dro som klokkeskive

med visere mot øya

og til havs.

 

167

 

Nord under muren

satt mora med gutten

som kalte navlen sin

klokka ringer elleve,

fire år da han første

gang pakket trillebåra

med tannbørste og øks,

ble slept hjem; pass!

ellers blir du som Bysen,

stubbedvergen som måtte

hogge til dommedag.

 

168

 

Øst langs gamle muren,

overgrodd, gjennomgrodde

avsatser, Tiu satt og

kjente seg som et eple,

hang og sakte rødmet,

kunne ikke løpe vekk

da hun kom og sa:

når jeg blir sinna

maler jeg tåneglene røde,

så jeg har noe å være

sinna på, ellers . . .

 

169

 

Muren skrånet øst, bratt

sti, bulket, flatet mot

en sirkel, eldre kvinne

satt der: ålte du deg

og vekte statuen,

her møtte folket opp,

her modnet vinterrugen,

her fikk moster Kajser

grønne lauvblader i

vannkrukka vinterstid,

ett var levende sølv.

 

170

 

Muren sørøst varm,

hjulene i gang,

aks falt tett mot marka,

sang fra skjæreflatene

om vinden langs muren

om vinden i hjertet,

tid står i ei dør,

går aldri inn eller

ut, puster og svinger

ljåen, spissen går

syngende opp.

 

171

 

Sør for muren svartkledd

kvinne som klaget; vi

gråter over bygningen

Under Enhver Kritikk,

mann uten hode; pesten,

kjempeklokka som sprakk,

katakomber, kataloger,

pyramidalt landskap, fjell

med ringmurer, søylene,

vente til brikkene er spilt,

hvem flytter dem, hvor?

 

172

 

Lenger sør på muren

solende jente spør:

på reisefot?

— bare ute og telter —

har du vært her lenge,

husker du tårnet,

huka du deg fast

under syklonen,

den ser ut som

et søtt lite ufo,

blir du lenge?

 

173

 

Ved sjøen vest for muren

var kroppen stiv og grimet,

la den opp til skylling

tett ved naken kvinne,

hvor lenge skal det vare,

hvor lenge har vi fri,

                   spør Tiu.

 

174

 

Nordvest for muren

stein på stein lag på lag

gjennomgrodde ganger

hengende hager, fugler

skøyt ut av skårene —

åpne huden hans,

gynge rundt i henne,

tida flyr sa noen og

hengte klokker overalt,

jeg leier deg ned,

                 sa hun.

 

175

 

En stund tenkte Tiu på ferja

sørvest til Ölands norra udde,

det andre svenske øykontinent,

men satte så nordvest til

Nynäshamn og Stockholm — og

derfra til Ålands tusen øyer;

først samlet under Sverige,

så annektert av russiske tsar,

fra 1917 finsk doméne med

stadig forbedret eget-styre,

skytteltrafikk mellom naboer.

 

176

 

Folk trekker fra de tusen øyer

mot hovedstaden og eneste by

Mariehamn i Jomala socken,

klinger som profetisk mark,

villniss gror i forlatte spor,

men bølgen snur utover igjen,

tusen øyer har tusen tårn med

klokker — til Mariehamn kom Tiu

23. august; hundedagene gjør ut,

han får jobb som parkarbeider

i finsk by med svenske mål.

177

 

Dansk hygge, russisk preg

og litt norsk fjære-flora,

gotlandsk og åbolandsk

kirkearkitektur, hjemlig

tømmerarkitektur, lindetrær,

Tullarns äng, barken Pommern,

skipperviser av Bryggman,

diktere Sally, Anni og Joel,

ost, hotell Arkipelag,

tusen øyer, tusen kulturer,

hva sier naboer til det?

 

178

 

Fiendtligheten sier ikke så

mye, gjør desto mer og

snakker hele tida; fjerne

kulturer er jo avlegse

og for vriene for folk,

bare kulturfiendtligheten

forstår den, men tør ikke

satse, bare oppå en bølge,

da spyr den ut vrangbildene

så folk skal forstå det

eller sitt avanserte syn.

 

Hva folk forstår er heller

uinteressant og risikabelt,

men ved å dirigere de fleste

kanaler og oppdra folket

blir resultatet upåklagelig;

folk forstår det og det

som de sannelig skal få

pluss en balansert debatt

mellom videogrisene,

sjokoladetro på friheter

og et eller annet tredje.

 

180

 

Et mer avansert vektprinsipp

er passe kommersielt, salgbart

i ene skåla og passe realisme

i den andre, vektstanga

sørger for seg sjøl,

roser seg over «begge deler»

og gjør annet usynlig —

rose springer ut ved trammen,

hvor er gleden vi kan måle,

de siste prognoser hviskes,

fyller krokene med sin pust.

181

 

Fiendtligheten brenner

alt unyttig, mens

kulturen kutter trådene

til produktet, så det lyser

uten å kaste glans fra seg

på eget hode, fiendtligheten

samler alt på ett brett;

ytre enhet og indre avstand,

kulturen vil ytre avstand og

indre enhet; hvert ledd holder

en verden gjennom flammene.

 

182

 

Vektstanga står pinlig stille,

hysteriet, stemningen piskes,

hodet på fat, rankinglister,

Profitten kniper og hover mer,

Midten lanserer det Tredje,

Marxismen legger seg på skåla med

utsilende sjølsensur; hvor er den

med tusen øyer, tusen rokader

for å hente det som mangler —

bygger vi stort sett vår

kultur på kulturfiendtlighet?