Det gikk mot jul også på Kongsberg. Peter hadde en slags tentamen rett før jul, og da den var over pakket han og dro hjem til Narvik for å feire jul der. Han hadde bare én koffert med seg da han dro, og faren fulgte ham på stasjonen. Toget kom, og faren rakte ham hånden. – Jeg kommer tilbake, sa Peter. – Over jul, det er jo så fint å bo hos deg. Faren smilte og ønsket ham god reise. Du kommer tilbake etter jul, tenkte han. Men du kommer ikke til å bli så lenge. Det vet jeg.

Det ble jul. Bjørn Hansen feiret jula i all stillhet, helt alene, bare avbrutt av middag hos Berit og Herman Busk 2. juledag, som vanlig. I begynnelsen av januar vendte Peter tilbake, og midt i samme måned dro Bjørn Hansen til Vilnius.

Hvor ligger Vilnius? Vilnius ligger et eller annet sted i Europa, det er umulig å angi det mer eksakt. Man tar toget fra Kongsberg til Oslo, flyr fra Fornebu til Kastrup i København, og etter en times venting i transitthallen går man ombord i flyet med destinasjon Vilnius. Etter en flytur på en time og tjue minutter lander man så på flyplassen i Litauens hovedstad. Da er man 20 mil fra Minsk, hvis man drar i østlig retning. Til Riga er det 30 mil, i nordvestlig retning. Til Warszawa er det 40 mil, sørover. Til St. Petersburg er det 65 mil, til Moskva 90 mil, og til Berlin 85 mil. Midtveis mellom Berlin og Moskva, inne i Europa et sted. Til den baltiske kyst, til Litauens viktigste havneby Klaipeda, og til badestedene, er det 25 mil.

Bjørn Hansen befant seg altså i Vilnius. Han sto og stirret ut av vinduet fra sitt rom i 18. etasje på det typisk sovjetrussiske hotell Litauen og ned på byen på den andre siden av elva Neris. En gammel ærverdig by. I Europa. En borg kneiste på toppen av en høyde, sammen med Gediminas tårn, og under den lå byen med sine kirker, bygninger, tårn og murer. Bjørn Hansen ble grepet av synet fra vinduet og bestemte seg straks for å gå ut. Snart etter gikk han over en steinbru og til den andre sida av elva der denne gamle byen lå. En by med skjelett fra 1300-tallet. Århundregammelt oppholdssted for litauere, polakker, hviterussere og jøder. Nå litauisk befolkning, med en stor russisk minoritet. En by med trange gater, brulagt, og med sin lukt av koks. Røyken som steig opp, og la seg over byen. Lukt av koks og harsk matolje. Bjørn Hansen som hastet gjennom gatene i sine vestlige, etter norske forhold nokså kjedelige klær. Alle så på ham. De sto inne i trange portrom og så på ham. I sine slitte, gammeldagse klær. Med sine bylter under armen. Bøyde og krokryggede. Men de så på ham med et blikk som lyste av nyfikenhet. Han var en utsending fra Amerika. Kål og poteter. Ruller av tøystoffer i butikker inne i gatas murer. En mann som trekker ei kjerre full av tomme melkeflasker. Det skrangler. Bjørn Hansen hastet av sted, i grunnen litt ubehagelig til mote. Den gamle byport, fra 1500-tallet. St. Kasimir-kirken. En teaterbygning fra 1700-tallet. Erkebiskopenes palass. Det nye Rådhuset, fra 1700-tallet. Universitetet fra 1500-tallet, med Johannes-kirken. Gedimina-torget med selveste katedralen og det frittstående klokketårnet. Ding dong.

Det var kaldt og han hutret. Det var midt på vinteren. Folk hastet gjennom de trange gatene. Med ett begynte det å snø. Det var en slik dunkel dag i Vilnius, og med ett begynte det å snø. Ja, i denne byen fikk Bjørn Hansen se at det snødde, på sentraleuropeisk fasong. Snøen lavet tung og våt nedover Vilnius som for lenge siden ble kalt for Litauens Jerusalem, og som i mellomkrigstida var en polsk provinsby. Store hvite snøflak i lufta, som dalte til bakken og ble sugd opp av jorda og fordunstet. Mellom de barokke bygningene og over de snirklede trange gatene lavet snøen ned i tunge hvite flak og ned på menneskenes tykke skuldre og i menneskenes hår, som ble våte. Med ett var gatene fulle av skolebarn, som forsøkte å fange snøfillene i lufta. De kom plutselig ut på gata fra trange og smale åpninger i husrekkene, i skoleuniformer og med bøker i fatle, som de skyndte seg å kvitte seg med ved å legge dem på gesimser, nisjer i murene, på trapper, og så løp de midt ut i gata for å fange snøen med sine ivrige hender. De klappet i hendene idet de fanget snøen i lufta, i et raskt tempo, i det fåfengte håp om å fange nok snøfiller til å lage en snøball. Bjørn Hansen hastet videre gjennom byen og så dette forunderlige, plutselige skuespill som så spontant utspilte seg foran hans øyne. Han kom atter til den gamle steinbrua over elva Neris og til sitt tilbaketrukne hotell Litauen som tronet på den andre sida.

Han ristet snøen av håret, som vann, i det han trådte inn i resepsjonen på hotell Litauen. Resepsjonen var djup og mørk, i en pompøs 1960-talls stil. Tjukke tepper på golvet, dunkel belysning, og helt i enden blinket det i små lys fra en lang resepsjonsdisk. Foran den sto et selskap som hilste gemyttlig, med omfavnelser og overdrevne armbevegelser, på et annet selskap. Bjørn Hansen skyndte seg dit bort, for han kjente dem som utgjorde det ene selskapet. For det var det selskapet også han hørte til, og som nå sto og hilste på sine litauiske verter. Bjørn Hansen var nemlig i Vilnius som medlem av en delegasjon. Han var blitt plukket ut til en norsk delegasjon av kommunale tjenestemenn som skulle til Litauen for å lære litauerne demokrati. Og nå var de her, og sto og hilste på dem som skulle læres opp. De skulle ha drøftinger og samtaler med litauere som var utsett til å fylle opp viktige stillinger i den lokale forvaltningen i denne tidligere sovjetrepublikken som nå hadde erklært seg som selvstendig. Meningen var at nordmennene skulle gi litauerne noen gode råd om hvordan lokaldemokratiet kan fungere på en fornuftig måte, slik at lokalbefolkningen både blir styrt og selv tar del i styret. I en slik delegasjon var det ikke unaturlig at det var med en norsk kemner, og heller ikke at denne norske kemneren var Bjørn Hansen, fordi han hadde jo vært det i snart 20 år, og i den tida hadde han også hatt flere tillitsverv innenfor Norske by- og herredkassereres forbund.

Konferansen begynte umiddelbart etter denne presentasjonen i vestibylen, og fant sted på selve hotellet der nordmennene var innkvartert. Deretter fulgte ytterligere tre dager med møter, avbrutt av sightseeinger i Vilnius og en dagstur rundt i Litauen. Siste kvelden var det en høytidelig middag, før den norske delegasjonen returnerte til Oslo. Om selve konferansen hadde Bjørn Hansen lite å si. Han var nok noe indisponert, både p.g.a. rikelig selskapelighet om kveldene, og av egne tanker. Men han merket seg, alt fra første stund av, at det hvilte noe eiendommelig over dette møtet mellom norske og litauiske kommuneforvaltere. Nordmennene ble dyrket. Mer dyrket enn han egentlig satte pris på, for det de ble dyrket for var ikke deres egne personligheter, men deres ettertraktelsesverdige tilhørighet.

Litauerne drømte at de befant seg i Bjørn Hansens sko. De så på hans sko som ytterst elegante, og unnlot ikke å peke på dem. Og dermed syntes Bjørn Hansen det var underlig å befinne seg i sine egne sko. Også hans klokke hadde noe forjettende ved seg. De så på bæreren av den som en som uttrykte en selvfølgelig overlegenhet. Rett som det var ble han spurt om hvor mye klokka var, enda litauerne hadde klokke sjøl. Da strakte Bjørn Hansen armen fram, så på sitt armbåndsur, og sa den tid urskiva viste, på tysk. Men litauerne hørte ikke etter, de bare så, fjetret, på det som åpenbarte seg på Bjørn Hansens håndledd idet han rykket skjorteermet tilbake slik at uret kom til syne, en naturlig bevegelse han hadde gjort tusenvis av ganger, uten at det tidligere hadde vakt noen som helst oppstandelse. Og dette var ikke uvitende mennesker fra det litauiske folkedjupet, direkte etterkommere av umælende livegne bønder. Dette var mennesker med høy utdannelse, som var blitt pekt ut til å bli lokale ledere i det nye Litauen. De representerte det nye Litauens ryggmarg. Og Bjørn Hansen var ikke alene om å bli utsatt for deres grenseløse beundring fordi han gikk omkring i sine egne klær. Hele den norske delegasjonen ble utsatt for det samme. Og da den besto av nokså nøkterne, mange vil si nokså grå, norske kommunepamper, hvorav få, om noen, kunne sies å være noen elegantier i klesveien, var det ikke underlig at stemningen i den norske delegasjonen ble nokså opprømt, ja det var ikke til å unngå at mange ble svært smigret. For Bjørn Hansen, imidlertid, førte det til at han forsto at den plan han var kommet til Litauen for å sette ut i livet ikke kunne mislykkes.

Derfor forlot han hotellet alt før frokost den annen dag, og praiet en drosje. Han var spent, men rolig. Han ba drosja kjøre til det største sykehuset i Vilnius. Problemet var å finne den rette mannen, fant han ham ville alt gå av seg sjøl. Dr. Schiøtz hadde gitt ham noen gode råd med hensyn til hvordan han skulle gå fram, hva slags spesialist han skulle oppsøke og hvor høyt oppe i hierarkiet denne burde befinne seg, og da drosja stanset utafor et gigantisk sykehuskompleks, greide han, ved hjelp av en tysk-litauisk ordbok, å ta seg fram til dr. Lustinvas.

Han sa til dr. Lustinvas at hans ærend muligens ville forekomme doktoren noe merkverdig, men ba likevel om å få redegjøre i sin helhet for hvorfor han hadde oppsøkt ham. Dr. Lustinvas nikket, og bød ham på den måten å snakke. Han var en mann i 30-årsalderen kledd slik leger var overalt i verden, i hvit kittel. Bjørn Hansen framførte sitt ærend. Ikke en eneste gang mens Bjørn Hansen fortalte om hvilke tjenester han ønsket doktoren skulle utføre, viste han tegn til sinnsbevegelse. Han verken måpte eller hevet øyenbrynene. Selv om det må ha forekommet ham helt vanvittig, virket han helt uberørt, ja nokså likegyldig. Det var det samme for ham. Han lyttet, og da Bjørn Hansen var ferdig trakk han på skuldrene og sa at hvis det virkelig var slik at Herr Hansen ønsket dette, så kunne han ikke se at det forelå noen alvorlig hindring for at det ikke skulle kunne la seg gjøre. Men, la han til, en slik operasjon var naturligvis ikke gratis, men det var vel Herr Hansen klar over. Det eneste han lurte på var om Herr Hansen var klar over at han måtte ha honoraret i kontanter, så han håpet inderlig at Herr Hansen hadde innsett akkurat det da han forlot sitt hjemland for å dra hit, og på forhånd hadde tatt de nødvendige forholdsregler. Da Bjørn Hansen kunne bekrefte det, nikket dr. Lustinvas, og viste med det at han var tilfreds med sin nye pasient. Men da Bjørn Hansen nevnte summen han kunne tenke seg å betale, da kvakk dr. Lustinvas til. Hørte han riktig? Var det virkelig mulig? Tilbyr denne mannen fra Vesten ham 10 000 dollar? For knapt ingenting? Dr. Lustinvas gjentok summen: 10 000 dollar? I kontanter? Bjørn Hansen bekreftet det. Dr. Lustinvas reiste seg og rakte Bjørn Hansen hånden. Han var tydelig beveget, og selv om han prøvde å skjule det, greide han det ikke helt. Dr. Lustinvas hånd skalv.

Etter denne samtale, hvor Bjørn Hansen hadde betalt et forskudd på 1000 dollar, og de i ro og mak forberedte det videre forløp, kunne Bjørn Hansen vende tilbake til hotell Litauen og konferansen. Han kom tilbake i akkurat rett tid til lunsj. Ingen syntes det var noe rart at han hadde vært borte om formiddagen, for natta før hadde vært temmelig fuktig, og særlig de litauiske deltakerne hilste ham lystig velkommen da han omsider innfant seg. Han deltok deretter fullt ut på resten av konferansen, både på selve møtene, på sightseeingene, middagene og den øvrige selskapelighet, fullt oppsatt på å skjule at han hadde tankene sine et annet sted. Drakk med måte, men det lille han drakk utnyttet han på en overdådig beruset måte. Etter den høytidelige middagen i hotellets festsal siste kvelden fortsatte festlighetene i hotellets bar og det tilstøtende rom. Det var tid for forbrødring, og Bjørn Hansen lot seg gjerne forbrødre. Han ble invitert opp på en av litauernes hotellrom, for sammen med en rekke andre fortsette forbrødringen, noe han under normale omstendigheter ikke ville ha sagt nei til. Men nå sa han at han kom opp dit litt senere, han måtte trekke litt luft først. Det siste sa han med et skjevt smil og litt snøvlende stemme, som fikk de andre til å forstå at han faktisk trengte frisk luft nå. Så tok han på seg frakken, leverte nøkkelen i resepsjonen, slik som skikken er, og gikk ut i den seine januarkvelden. Da han visste han var ute av syne fra hotellet, rettet han ryggen og spaserte gjennom gatene, med faste, ledige skritt. Det snødde i kveld. Den samme snøen som sist. Tunge hvite snøflak over den sparsomt opplyste europeiske by Vilnius. Han nådde sykehuset, der dr. Lustinvas sto på trappa og tok imot ham.

Han ble ført inn i sykehuset og via baktrapper opp på et rom hvor det sto en seng. Det var hans rom, enerom. Dr. Lustinvas lot ham være alene mens han gjorde seg klar. Han kledde av seg, og hang klærne i et høyt skap i det spartanskt møblerte rommet. Han la seg så i sin seng. Etter en stund kom dr. Lustinvas inn, sammen med to sykepleiersker. Under dr. Lustinvas overoppsyn ble Bjørn Hansen bandasjert og gipset etter de medisinske regler som gjaldt for et tilfelle som dette.

Det vakte bekymring da Bjørn Hansen ikke viste seg neste morgen. Ikke ved frokosten, og han ble heller ikke sett da den norske delegasjonen samlet seg i resepsjonen til avreise til flyplassen. Hans koffert befant seg heller ikke blant den norske delegasjons bagasje, som sto oppsamlet i resepsjonen, overvåket av en garderobevakt. En forespørsel i resepsjonen ga til resultat at den nøkkel Bjørn Hansen hadde levert inn kvelden i forveien, ikke var blitt hentet igjen. Man låste seg inn på hans rom, og fant det tomt for ham, men ikke for hans eiendeler. Man ringte ut til flyplassen og etterlyste ham der for det tilfelles skyld at han, av en eller annen dunkel grunn, skulle ha dratt rett dit uten å ta bryet med å få med seg sin bagasje. Man begynte nå å bli alvorlig bekymret. Bussen ut til flyplassen sto alt og ventet, men ingen Bjørn Hansen var å oppspore. Så kom et meget oppskaket medlem av den litauske delegasjonen og trakk lederen for den norske delegasjon til side. Han kunne opplyse at han hadde fått beskjed fra Sykehuset om at Bjørn Hansen var innlagt der, etter en trafikkulykke, og operert for sine skader. Tilstanden var alvorlig, men ikke livstruende.

Hva nå? Flyet skulle snart gå, det var på høy tid å dra ut til flyplassen, men kunne de bare reise og la Bjørn Hansen ligge igjen på et litauisk sykehus, alvorlig skadet? Kanskje en eller to av dem måtte bli og støtte opp under ham? Den litauiske delegasjonslederen forsikret om at det ikke var nødvendig, for det første ville han ikke ha noen glede av det på lenge, og for det andre var han i de beste hender. I tilfelle noe skulle oppstå var ambassaden i Warszawa alt varslet. En ambassadesekretær ville besøke ham så snart tida var moden. Dette beroliget den norske delegasjonen såpass at den dro hjem i samlet tropp til fastsatt tid.

Bjørn Hansen ble liggende på sykehuset i Vilnius i flere uker. Han var dr. Lustinvas’ pasient, som ingen andre fikk nærme seg uten dr. Lustinvas’ tillatelse. Det hendte dr. Lustinvas besøkte ham sammen med andre leger, da sto de midt i rommet, og han hørte dr. Lustinvas snakke dempet til de andre. Ellers kunne dr. Lustinvas foreta visitt i følge med en flokk med sykepleiersker på rekke og rad, det var en hel liten prosesjon, og da var besøket hos utsendingen fra Vesten bare et ledd i en altomfattende visittrunde. En gang om dagen kom en sykepleierske og byttet bandasjer, og smurte ham grundig inn med salver. Det var to sykepleiersker som byttet på det, de samme som hadde bandasjert og gipset ham den første kvelden. De var unge og søte, og pleidde ham med all mulig omsorg. Det hendte de snakket til ham på litauisk og smilte til ham da de skjønte at han ikke forsto et ord. En gang imellom kom de begge to, ifølge med dr. Lustinvas, og da hørte han at de snakket om ham, seg i mellom, og de virket begge sorgfulle. Dr. Lustinvas kunne komme bort til senga hans og stå og se bekymret på ham. Eller han kunne sette seg ned ved siden av ham, og ta hånden hans for å høre på pulsslagene, og han lyttet med stetoskopet på hjertet hans. Hver dag ajourførte han kurvene på et diagram som hang på veggen over senga hans.

En dag ga dr. Lustinvas ham en sprøyte som gjorde ham behagelig døsig. Rett etter kom dr. Lustinvas tilbake, sammen med en herre som snakket norsk, hørte Bjørn Hansen, men dessverre var han så døsig at han ikke helt oppfattet hva denne sa, eller ville. Men etterpå fortalte dr. Lustinvas at det hadde vært en sekretær ved den norske ambassaden i Warszawa, og han pekte på det primitive nattbordet ved Bjørn Hansens seng, hvor det sto blomster og konfekt. Neste gang han kom var formodentlig Bjørn Hansen bedre, og da ville han ta med seg en bunke norske aviser og annet lesestoff.

Dr. Lustinvas behandlet ham med stor respekt, og med rutinert medisinsk sakkyndighet. Han fikk også en mistanke om at han ikke fikk ordinær sykehuskost, men ekstraforpleining, for maten var det ingenting å utsette på. Dr. Lustinvas vekslet mellom å gi ham oppmuntrende ord og å vise ham medfølelse. Den dagen han kom med meldingen om at det som hadde skjedd var ugjenkallelig, i den forstand at han nå måtte se i øynene at han måtte tilbringe resten av livet i rullestol, knuget han hendene hans mens han fortalte det. Han hadde satt seg ned like ved siden av Bjørn Hansen, ja han hadde flyttet stolen, som i forveien sto inntil senga, og satt den helt nøyaktig slik at han når han satte seg på den, satt øye til øye med sin pasient. Den dagen hadde han også med seg en prosesjon av sykepleiersker. De sto oppstilt langs veggen mens han ga Bjørn Hansen denne ugjenkallelige beskjeden, og de sto djupt alvorlig og stirret framfor seg, sterkt bedrøvet, også de to som hadde tatt i mot ham første kvelden, og som siden hadde byttet på å pleie ham. De sto der som et gresk klagekor i bakgrunnen, rett nok kledd i hvitt.

Han fikk besøk. Først av den litauiske delegasjonslederen, som var bosatt i Vilnius, og siden av sekretæren ved den norske ambassaden i Warszawa. Under begge disse besøkene var dr. Lustinvas til stede, og da litaueren var der grep han ofte ordet selv, og fortalte sin landsmann på deres felles språk noe, sannsynligvis, om ulykken og dens konsekvenser for hans norske pasient. Da ambassadesekretæren var der sa ikke dr. Lustinvas noe, men han var der hele tida, i bakgrunnen. Dette siste møtet gikk forøvrig greit unna, de snakket om løst og fast, og det var tydelig at ambassadesekretæren også kviet seg for å komme direkte inn på årsaken til at Bjørn Hansen befant seg på dette sykehuset i Vilnius.

Han var dr. Lustinvas’ egen pasient, som legen voktet nidkjært. Rett som det var kunne han dukke opp ved Bjørn Hansens seng, ofte aleine. Da satte han seg ned, og så på ham. Spurte om hvordan han hadde det, og om han hadde noe å utsette på behandlingen. Plutselig kunne han begynne å snakke om seg selv. Om at han var litauer og katolikk. Om de litauiske stepper, som hadde vært hans barndomstrakter. Om at han hatet russerne og kommunismen, men likevel hadde mye å takke dem for. Uten dem hadde han ikke vært lege, men en som slet på jorda. Uten dem hadde ikke Vilnius vært hovedstad i Litauen, men en by i Polen. I morgen er kanskje Vilnius atter en by i Polen. Det kommer an på tyskerne. Vi har vandret mye, og vi skal fortsatt vandre. Kanskje til Dnjeprs bredder igjen, hva vet jeg. Men hvis Tyskland skal ha tilbake Stettin og Breslau, Königsberg, Danzig og Memel, da vil Polen ha tilbake Vilnius, og vi må begi oss på vandring mot øst. Men jeg skal klare meg, la dr. Lustinvas til, for Gud står bak. Dette sa han til sin pasient. Denne merkverdige mannen fra det rike Vesten som lå rett ut på en seng, bandasjert og gipset etter alle kunstens regler. En mann til å gråte av, hvis man satte seg ned ved hans seng og tenkte over hva som hadde skjedd, og utifra pasientens egen synsvinkel. Men det tenkte ikke dr. Lustinvas på. Han var svært svevende når han kom inn på slike ting. Men han satt gjerne ved Bjørn Hansens seng. Bjørn Hansen tenkte at de to søte sykepleierskene må ha blitt innviet i dette, de var medvitersker. Men ellers trengte ingen andre å vite noe. Bare dr. Lustinvas og to mørkhårede skjønnheter i sykepleierdrakt.

Dr. Lustinvas satt ved senga til denne merkverdige mannen som må ha forandret legens liv. Det var kanskje derfor han kom så ofte, for å være i nærheten av denne mannen, som hadde gjort et helt nytt liv mulig for ham, en framtid han før Bjørn Hansen dukket opp ikke en gang hadde tort drømme om. 10 000 dollar hadde dalt ned fra himmelen og rett ned i dr. Lustinvas hatt. En rik mann som hadde fått en gal idé hadde dukket opp i hans liv. Denne bandasjerte og gipsede mannen fra Vesten var Guds gave til dr. Lustinvas, og slik behandlet legen også Bjørn Hansen. En gang må jo dr. Lustinvas skrifte, tenkte Bjørn Hansen, han gjør det sikkert ikke før jeg har reist, men vil han da omtale dette som en synd han har gjort seg skyldig i, eller som et mirakel som ufortjent hadde dukket opp på hans livsvei og velsignet ham?

Og de to søte små sykepleierskene behandlet Bjørn Hansen på samme måte. Med stor respekt, og mye omsorg. En dag trillet dr. Lustinvas inn en rullestol på Bjørn Hansens rom, tett fulgt av begge de to sykepleierskene. De to sykepleierskene hjalp Bjørn Hansen opp i den, og etter at dr. Lustinvas hadde instruert ham i bruken av den, samt i svevende ordelag gitt ham noen gode råd om hvordan en lam mann faktisk oppfører seg, både når han blir båret opp i en rullestol og når han siden sitter der, trillet de to sykepleierskene Bjørn Hansen ut i korridoren, og plasserte ham på en overbygd veranda. Bjørn Hansen kunne da konstatere at det var blitt vår i Litauen. Fuglene sang, og løvet spratt ut på trærne. Snart skulle han forlate sykehuset og Vilnius. Enda en uke tilbrakte han der, mest opptatt med å venne seg til å sitte i rullestol, han kjørte mye rundt i korridoren, eller satt på den overbygde verandaen, med et teppe over knærne. Mens han satt der kunne dr. Lustinvas dukke opp og sette seg ved siden av ham, og fortelle om hva det ville si å være født i Litauen. Han hadde med seg et slitt fotoalbum og viste ham bilder. Av sin far, kollektivbrukbonden. Av mora, en tjukk litauisk landsens kone. Av sine tre brødre og sin søster. Av søstera fikk han se en medaljong, for hun var død, hun døde da hun var 16 år og bildet av henne var derfor inne i en medaljong som dr. Lustinvas bar i en kjede om sin hals. Han fikk se bilder av dr. Lustinvas som barn, som ungdom, som student, og som nybakt lege. Av fru Lustinvas, og de to barna. Fotografert inne i en trang, overmøblert leilighet. Fru Lustinvas var også lege. Her på sykehuset. Synd De ikke har truffet henne, sa dr. Lustinvas. De to barna var 6 og 8 år. Alle bildene var typisk utstoppede, oppstilte. Man var hos fotografen, selv om fotografen var far (til barna), mann (til fru Lustinvas) eller sønn (til faren og mora). Selv interiørene virket utstoppede, med alle gjenstandene stablet opp på det gebrekkelige spisebordet, som familien Lustinvas satt rundt, bortsett fra dr. Lustinvas, som tok bildet. Dr. Lustinvas drømte om Pax Romana. En fred for litauerne innafor det nye tysk-romerske rikes murer. Som kunne stagge tysk ekspansjon langs den baltiske kyst og mot Oder-Neisse-grensen, og hvor polakker, litauere og hviterussere kunne leve i evig fred. Med russerne som barbarer på den andre sida av den nye romerske muren. Dr. Lustinvas’ barn satt ved bordet og stirret på ham. Fru Lustinvas stirret på ham. Dr. Lustinvas som ung student stirret på ham. Han hadde lagt handa om skulderen på en medstudent, og begge stirret uutgrunnelig på ham. Gamlemor Lustinvas stirret på sin sønn, som hadde kommet som nybakt lege tilbake til landsbygda med et fotografiapparat for å avbilde sin mor, og derigjennom stirret hun på ham, mannen fra vesten. Om hvilke familieforhold Bjørn Hansen hadde stilte dr. Lustinvas ingen spørsmål. Han kom fra den andre sida og hadde ingen historie. Han kom utenfra, rik og ukjent, til dr. Lustinvas og ba om en tjeneste, og slik hadde han forandret dr. Lustinvas’ liv og satt selv, av en eller annen uutgrunnelig grunn, i rullestol som krøpling. Dr. Lustinvas hadde ingen spørsmål å stille. Heller ikke om den rike verden han kom fra stilte dr. Lustinvas noen spørsmål.

Så ble Bjørn Hansen utskrevet. Han ble trillet inn på dr. Lustinvas’ kontor, hvor han fikk en rekke underskrevne og stemplede papirer som i detalj redegjorde for hans opphold på sykehuset i Vilnius. Deretter ble han kjørt til flyplassen. Han ble trillet inn i avgangshallen av de to mørkhårede sykepleierskene. De gikk side om side bak rullestolen, og holdt begge om håndtaket, mens de skjøv ham framover mot innsjekkingsluka. Da gikk den ene og sjekket ham inn, mens den andre sto bak rullestolen og ventet. Deretter trillet de ham videre mot passkontrollen og den internasjonale avgangshallen, stadig side om side, som to søstre, bak ham. Ved passkontrollen sto en flyvertinne fra SAS og ventet på ham. De to litauiske sykepleierskene overlot rullestolen til denne kvinnen, som nå skulle ha ansvaret for den videre transporten. Men før de overleverte ham til flyvertinnen så bøyde de seg ned, begge to, først den ene så den andre, og omfavnet ham mens de brast i gråt.

Det kom så uventet, både på den kjølige flyvertinnen fra SAS, som rykket litt tilbake, og på Bjørn Hansen, som nå sank sammen, og gruet for både å bli ført gjennom passkontrollen, og bortover de lange korridorene til flyet. Men også for det som videre måtte komme. Flyvertinnen grep imidlertid håndtaket på rullestolen og trillet ham gjennom passkontrollen, og gjennom en dør som så ble lukket, og da han satt med blikket vendt foran seg, og ikke kunne snu seg, så fikk han ikke se mer til de to sykepleierskene som sto side om side og så på at han forsvant inn gjennom den automatiske døra, og inn til sin egen verden, som de ikke en gang fikk et glimt av, før den ble lukket.

På flyet ble han plassert bakerst, ved siden av et enkelt sete som var reservert besetningen, der den samme flyvertinnen satte seg ned, ved siden av ham, mens hun med den ene hånden holdt et fast tak i rullestolens håndtak under oppstigningen. Han ristet på hodet da de kom med trillevognene med mat og drikke, det var forøvrig «hans» flyvertinne som sto for serveringen av drikke i denne delen av flyet. Han satt og så rett fram for seg, sammensunken, i djupe tanker. Han var på vei hjem. Han var så redd som han aldri hadde vært før, også for at denne redselen skulle bevirke at han begynte å skjelve over hele kroppen. Han var redd for at han ikke skulle klare å gjennomføre sitt prosjekt. Han satt oppe i lufta over Europa et sted. På innsida av en trang, langstrakt flykropp, helt bakerst. Han satt sammensunken, i en rullestol, og så dystert rett fram for seg. Da flyet gikk ned for landing satte flyvertinnen seg ned på det ledige setet ved siden av ham og holdt det samme faste taket i rullestolens håndtak. På Kastrup ble han overlevert til en annen flyvertinne for siste del av reisen, mellom København og Oslo. På Fornebu overtok personalet på en ambulanse fra Kongsberg Sykehus. De sto og ventet idet flyvertinnen trillet ham ut døra til den åpne foajeen som slår imot en med sine høye norske stemmer, idet man kommer ut av den internasjonale avgangshallen, rett etter tollen. To hvitkledde menn, som straks tok hånd om ham.

Det var blitt vår i Norge, men kjølig, merket han under den korte turen fra utgangsdøra til det sted ambulansen var parkert. Det var midt i april, og tirsdag i den stille uke, to dager før skjærtorsdag, for påsken kom seint i år. Han hadde vært borte i åtte uker. Ambulansen kjørte til Kongsberg, via Drammen og Hokksund. Hadde han ikke alltid likt norske landskaper, også landskapet langs Drammenselva, mellom Drammen og Hokksund, og det mellom Hokksund og Kongsberg, med sine flate jorder og bratte åser? De to hvitkledde mennene satt i forsetet og fortalte hverandre hva de skulle gjøre når de fikk fri i påsken, mens Bjørn Hansen satt bak, i sin rullestol, sammensunken, som før. Da de ankom Kongsberg Sykehus ble han båret ut i rullestolen og kjørt rett inn til dr. Schiøtz, som ventet ham.

Dr. Schiøtz tok imot ham på rutinert legevis. Vennlig og distansert. På kontoret var også en sykepleierske, som assisterte ham. Hun var bl.a. behjelpelig med å frakte Bjørn Hansen over fra rullestolen til undersøkelsesbenken. «Mine visne bein,» tenkte Bjørn Hansen, husk det. Men det var dr. Schiøtz som foretok undersøkelsen, sykepleiersken var aldri i direkte kontakt med Bjørn Hansens legeme. Etter undersøkelsen ble Bjørn Hansen kjørt opp til røntgen, og dr. Schiøtz ble med. Legen tok selv røntgenfotografiene, og han snudde Bjørn Hansen egenhendig over på magen, uten assistanse, og etterpå ble han igjen for å vente på de fremkalte bildene, mens Bjørn Hansen ble trillet tilbake til dr. Schiøtz kontor. Da var han alene med sykepleiersken, men de snakket ikke sammen. Han lå på senga med lukkede øyne, og et laken over seg, helt til dr. Schiøtz kom tilbake, med røntgenfotografiene i handa. Han så bekymret ut. Han vinket på sykepleiersken og sammen hjalp de Bjørn Hansen opp fra undersøkelsesbenken og tilbake i rullestolen. «Mine visne bein,» tenkte Bjørn Hansen. Dr. Schiøtz sendte sykepleiersken ut, under påskudd av å hente noen papirer, og for at de skulle være alene, noe sykepleiersken forsto.

Med bekymret mine, og med vennlig og lav stemme, breddfull av medfølelse, fortalte dr. Schiøtz at undersøkelsene han nettopp hadde foretatt fullt ut bekreftet den diagnosen som var gjort i Vilnius, og som Kongsberg Sykehus hadde fått en kopi av. Bjørn Hansen måtte derfor prøve å ta dette som en mann, for noe annet var ikke mulig. Dr. Schiøtz visste at det var vondt å måtte innstille seg på at alt håp var ute, men noe annet hadde han ikke å gjøre. Dr. Schiøtz hadde ikke noen problemer med å forstå at Bjørn Hansen nå ville synke inn i en tilstand av selvmedlidenhet, kanskje for måneder. Det var høyst menneskelig, men han håpet likevel at Bjørn Hansen etter hvert ville innse at livet både måtte og kunne gå videre, med ham som deltaker, i et samfunn som tross alt satset svært mange ressurser på at de handikappede skulle få et fullverdig liv.

Fortvilet forsøkte Bjørn Hansen å oppnå øyekontakt med legen. Han lette etter blikket der inne. Han satt selv med sine øyne vidt oppsperret og boret dem inn dr. Schiøtz’ øyne, i de evig fjerne øynene, som forble fjerne, og som ikke lot Bjørn Hansens øyekast nå inn til seg, idet han bare forflyttet blikket ettersom Bjørn Hansen søkte det. Han hørte den narkomane legen snakke om at samfunnet ville gjøre alt som sto i dets makt for å gi Bjørn Hansen et godt liv. Han visste at Bjørn Hansen hadde det tungt nå, sa han, men han skulle bare vite, i denne stund, at vi andre skulle gjøre alt som sto i vår makt for å hjelpe og støtte ham, og i det samme han sa det vendte han sitt blikk mot mannen i rullestolen, og så på ham med et fjernt, men vennlig blikk, som ikke røpet noe som helst av det de hadde sammen, og som det ikke hadde kostet dr. Schiøtz noe å befri ham fra. Bjørn Hansen stirret inn i den vennlige legens øyne, som besvarte dette blikk med den samme uforstyrrelige vennlighet. Det banket lett på døra, og sykepleiersken kom inn, og la en haug med papirer på legens skrivebord, som nå skulle utfylles. Det ble så gjort.

Han ble fraktet hjem til sin egen leilighet. Og plassert der. Han ble alene. Bjørn Hansen satt i rullestol i sin egen leilighet. Etter en stund ringte det på døra, og Bjørn Hansen trillet bort for å åpne. Det var ikke så enkelt. Først måtte han åpne låsen, på gløtt, før han selv måtte snu rullestolen og kjøre innover i leiligheten for at den som sto utafor skulle få plass til å åpne døra slik at hun kunne komme inn. Det var hjemmesykepleiersken. En hyggelig dame i 60-års alderen, som kom for å hjelpe ham.

Hun spurte om hva han ønsket seg til middag, og da han ikke kom på noe spesielt, smilte hun lurt og sa at da kjøpte hun noe hun syntes var godt. Hun kom tilbake med en pose full av matvarer, som han betalte for. Hun serverte ham laks med agurksalat. Mens han spiste gikk hun omkring i leiligheten og pyntet. Hun hadde kjøpt blomster og dekorasjoner. Gule påskekyllinger, som hun satte på bord og hyller. Ti gule tulipaner som hun satte i to blomstervaser, en på salongbordet, og en i vinduskarmen. Ved tallerkenen hans la hun en flammende gul serviett. Nå kunne påsken ringes inn, sa hun. Da han hadde spist tok hun tallerkenen, glasset og bestikket, og vasket det opp. Så gikk hun.

Han satt i rullestol i en nyvasket (Mari Ann) og ryddig og pyntet leilighet. Sønnen var ikke der, men han hadde etterlatt seg et brev. I det skrev han at han hadde funnet seg en annen hybel, da det var mest praktisk. Det hadde jo heller aldri vært meningen at han skulle bo hos ham lenger enn nødvendig, altså til han hadde skaffet seg en annen hybel. Nå hadde han fått seg en, i et boligområde litt utenfor bykjernen, i kjelleretasjen til en villa, der han hadde hybelleilighet med egen inngang. Han kom forøvrig og besøkte ham en dag i påsken, da han ikke skulle reise bort, men tvert om være hjemme og lese. Beste hilsen fra Peter.

© 2013 by Oktober forlag

IX

Mange vanskeligheter naturligvis og især dyktig slit med lite mannskap over de åpne havstykker, men ellers en snar reise og en reise uten uhell. De hadde ingen særskilte ordrer fra rederiet og deres opprinnelige tanke var at når de kom til Knoffs sted ville de overlevere jakten der og tre av, men det høvet så merkelig da de passerte Fosenlandet: det var midt på lyse dagen og herlig bør, men de tullet så lenge med å finne innseilingen at de tilslutt kom langt forbi. Teodor begynte å mistenke sin skipper for at det var gjort med vilje.

De kom til Trondhjem om natten og Edevart telegraferte om morgningen. Knoff svarte forundret, lykkønsket med turen og gav ordre om fiskelasten. Avvent forøvrig brev! Hos kjøpmannen fikk Edevart høre at galeasen enda ikke var kommet. Det var en stolt tidende, ungdommen og dristigheten var foran gamle Norem. Han fikk også høre at barken Soleglad var gått under på tilbakeveien i Østersjøen, mannskapet hadde berget seg i båtene og var alt hjemme igjen, men de hadde mistet alt.

Edevart gav seg straks til å oppsøke August, han var lett å finne, satt på et vertshus halvfull og fattig, eldet, uordentlig i klærne. Edevart hadde penger og var skipper, han fikk en særskilt stue for seg og sin kamerat å sitte i og August fortalte om sin ulykke: Jeg har forlist før, og det har vært på en redelig måte på stort hav, men dennegang forliste jeg i gåsedammen, sa han og geipet hånlig til Østersjøen. Han snakket og snakket uten større sammenheng, midt i en utvikling kunne han komme på noe annet, men alt handlet om ulykken: Hva skal jeg gjøre nu, skal et menneske aldeles ødelegges? Jeg skjønner du har fått brevet mitt, så du vet hva jeg er blitt til. Det er ikke en eneste himmelstjerne å se, og jeg vil si at ingen var kommet så godt på vei som jeg, noen dager til så hadde jeg sittet på denne her stolen som en rik mann. Ja. Og hva hadde jeg brydd meg om et ærlig og redelig forlis, det hadde vært blåbær for meg, jeg har forlist flere ganger og berget både gull og sølv, men dennegang kom jeg iland med snaue livet.

Du berget ingenting?

Hva kunne jeg berge! Jeg hadde fem store kasser fulle av saker og juveler og silke, kunne jeg stikke dem i lommen da jeg sprang fraborde? -- August ristet oppgitt på hodet, han var dypt nedfor. Han bad om mat og spiste sultent alt som ble satt frem og drakk øl til. Han pratet hele tiden og sa: Jeg kan jo gjerne få meg litt mat skjønt det er til ingen nytte. Berget? Ingen berget noe, kapteinen kom iland uten lue, vi var alle like blanke.

Fikk du ikke tid til å stikke til deg pengene dine heller?

Hva for penger? Jeg hadde ingen penger mere, jeg hadde kjøpt dem bort i gull og edelstener, ti store kasser --

Fem, sa du.

Fem? Ja men har du da glemt at jeg hadde fem til? Og det var enda større kasser, de stod bare på et annet sted ombord. Jeg skulle mene det! Og i den ene av de store kassene hadde jeg forresten også forvart en hel del pengesedler -- tilbunns altsammen!

Edevart trodde vel ikke alt han hørte, men han ville vise sin medfølelse og vagget sørgmodig på hodet.

Ja har du hørt maken! utbrøt August. Men nu tror du kanskje at jeg hadde assurert og fikk mine ti tusen daler på ett brett da jeg kom hjem? Sa jeg det så ville jeg sitte her på stolen og lyve. Jeg var en idiot og assurerte ikke, jeg var en tosk og en skurk imot meg selv, tvi! spyttet August og foraktet seg og skjelte seg ut, det var som om han snudde ryggen til seg selv og gikk. -- Enn om jeg hadde assurert? Så kunne jo himmelen ha falt ned på oss, men jeg hadde fått pengene når jeg kom hjem. Nu stolte jeg på Guds lykke og hadde ærlige varer i kassene og store verdier, men så sendte han vær og hav på oss.

Var det sånt overhendig vær?

Pytt! blåste August. Jeg har vært med i verre vær, men det var rettskaffent, men du kan aldri snakke om det i et skithull som Østersjøen. Barometeret datt rett ned og hang akkurat som en klokkeviser på sekstallet. Det var et godt varsku, og vi begynte også å surre klutene, men tror du vi fikk litt tid og henstand? Det var som når du overfaller noen med et snikmord og han ikke får tid til å snu seg. Orkan? Jeg blåser i en elendig orkan, det gjør jeg, når han er på stort hav og jeg har en tett skute under sålene, for så blåser jeg i han. Men denne her! Og da både fokkemasten og stormasten var vekk på et minutt så visste vi at vi var dømt. Det har seg så med en orkan som kommer helt nede fra sekstallet at han kommer med det samme, du kan ikke telle til fem eller ti før han er over deg, han hører just ikke meget på den annen part hva du vil si om det, og så gjør han seg mørk som natten. Således er han og han er ikke til å utgrunde og rette seg efter. Jomfru, give me a trifle more of that meat! Hun skjønner engelsk. Jeg kan gjerne få i meg litt mat, men det er bare bortkastet, det er det. Nei, ser du, ulykken var at skuten var råtten. Hun hadde ingen hårde ting i vommen, hun var lastet med rug og hun hadde ikke så godt som en spiker til å stikke hull i seg, men hun fikk revner så lange som dette gulvet. Det er nu svinaktig også, en skute som ikke tåler å bære rug, og rug som er aldeles som dunputer, om jeg så vil si. Berge -- jeg forstår ikke hvorledes du kan snakke om å berge noe. Vi sank som bly, det var som du demler en pøs. Nei hvor vil du hen, kapteinen berget ikke engang journalen. Det er en dyktig kaptein og han skal få skute igjen, hører jeg. Nok var det, han gikk ikke fraborde før vi stod i vann tilknes. Til båtene! skrek han, og det hadde vi alt gjort og fått båtene klare. Men det var ikke vær til å gå i båtene heller, det var på et hengende hår at ikke den ene båten rev seg ut av davitene og blåste vekk for oss, vi stod så lenge vi kunne på skuten og støtte ikke ifra før i dødens ytterste øyeblikk, for en skute er nu en skute, men en båt det er ingenting. Ja du fikk vel brevet mitt?

Brevet? Nei Edevart hadde ikke fått noe brev.

Jeg skrev til deg til Fosenlandet.

Men jeg har vært i Lofoten og kom med jakten hit igår kveld med fisken.

August hørte ikke på sin kamerat, han var alene opptatt av sin vanskjebne: Alle kassene tilbunns! sa han. Forresten var jeg selv nær gått med, og lykke på reisen, for jeg ville ikke gå i båten. Kapteinen var gått i båten, men jeg stod igjen, de tok meg med makt og jeg skrek, de trodde jeg var blitt gal, men det var de andre som var gale, de forstod ikke at en båt er ingen verdens ting. Jeg har vært i båt og vi veltet og i sjøen stimet det med haier, en neger ble bitt tvers av. Ja. Men de visste ingenting. Tvers av. Jeg er redd i båt, men på et dekk er jeg ikke redd, det skal ikke noen vøre å tro, men i båt er jeg redd, de måtte ta meg med makt. Hvis at du hadde sett negeren bli bitt av på midten, og i samme sekund tok han efter meg med den øvre halvparten som han hadde armene på. Men her i gåsedammen var ingen hai, mener du på? Nei det har jeg heller ikke sagt, men jeg har ikke forgjeves vært ute i livet, jeg vet at en båt ikke er noe, og vi ville ha blitt slengt tilbunns som dette ølglasset hvis ikke været i samme øyeblikk hadde stilnet. Det har seg så med den sort orkaner at de stilner tvert og at mørket driver bort i massevis. Da det ble lyst ble vi frelst av et estlandsk skip. Naturligvis får jeg vel kalle det frelst, men vi frelste jo bare kroppen. Det var minst ti kasser. Og alt det russisk jeg har lært bare for å snakke godt russisk og selge dem, nu er det ikke til det slag mere. Har jeg ondt i hodet så sier jeg: U menja balit galava! Når jeg vil selge mine smykker så brer jeg dem ut og spør: Sjto vam ugodno? Og blir det ikke handel, at det er en rakker som ikke kan betale ordentlig, så sier jeg høflig: Prasju pasetitj menja zaftra! Jeg har prøvet jomfruen her, men hun forstår bare engelsk så jeg kan ikke snakke med henne. Og forresten så har jeg ikke en smule å si mere. Men noe så skammelig: inni Østersjøen, et ferskvann og Kattegat like foran, vi kom ikke engang til Skagen! Jeg vil si jeg har forlist før, jeg er kjent med det, ja jeg kunne lære allesammen å forlise. Men her! Nei skuten var råtten, da den vel var avmastet så sank den. Og nu sitter jeg her og har ikke annet navn og berømmelse enn som du ser for dine øyne. Du har gullringen din enda?

Ja. Men nu skal du få den igjen, sa Edevart. For nu trenger du den bedre enn jeg.

Du skal da ikke gi bort gullringen din? innvendte August, men han tok snart imot den.

Edevart: Og nu skal vi gå og få deg noen klær.

August: Jeg var tilfreds du ville tie stille og ikke snakke så spottelig. Er du da gjort av penger?

Jeg er ikke fri.

179

183

Hva ville Miiro fått høre;

at han var så lukket,

utafor alt, passet ikke

i noen stall, heller ikke

elever i skolen, velsituert smak

eller skummende bølge,

utilgjengelig å få tak i,

i sannhet var han lukket

                                ute.

184

Tiu raket, tømte søppel,

tok en tur nå og da:

Eckerø med sand og telt,

Saltvik med slått og løk,

skjærgårdsøyer, kuholmer,

romsterte rundt i byen;

Havsgatan, Neptungatan,

verksteder og verft,

ville stoppe på gästhemmet,

sjøl om tankene fløy

til en nabo i nord.

Vi befinner oss først i september i St. Petersburg. Jeg skal med statsstipendium gjøre en reise til Kaukasien, til Orienten, Persien, Tyrkiet. Vi kommer fra Finland hvor vi har bodd et år.

På nitten sumpige øer anla Peter den store en by for nøyaktig to hundre år siden. Neva gjennomhuller byen overalt, den er forunderlig opprevet, stykkevis, og den er forunderlig blandet: vesteuropeiske praktkaserner vrimler sammen med bysantinske kuppelbygninger og henrivende leirehuser. De tunge museer og kunstgallerier står hvor de står, men kioskene, skurene, de utrolige menneskeboliger står aldeles stolte i solen de også og opptar sin gode plass. Man har talt om å flytte byen til et tørrere sted -- man kunne like så gjerne tale om å flytte Russland. Det er ting i St. Petersburg som ikke kan løftes. Vinterpalasset, Peter Paul-festningen, Eremitasjen, Kristi oppstandelses kirke, Isakskirken. Men St. Petersburg flyttes som Russland flyttes: det utvider seg, blir større, større ....

Vårt opphold i St. Petersburg var kort. Det var rått og kjølig vær, bare ti grader, haver og parker i avblomstring. Nu skulle jeg for første gang i mitt liv ha pass og jeg kjører opp til De forenede rikers legasjon. Jeg kommer i utide. Kontoret er lukket. Det står en ung vakker herre utenfor legasjonen og leser et brev. Han har krone på sin gullknappede stokk. Han ser ikke russisk ut og jeg letter på hatten og tiltaler ham på norsk. Han svarer på svensk og kan opplyse meg om legasjonens kontortid.

Jeg møter opp til fastsatt tid. Nu ser jeg den unge herre igjen. Det er kaptein Berling, han er militærattaché her; hans navn ble senere ofte nevnt i avisene under hans sak med oberst Björnstjärna.

Da jeg ikke itide hadde tenkt på å få passet i orden fikk legasjonen meget bryderi for min skyld. Men baron Falkenberg var meg en god mann. Han skrev meg ut et stort pass med krone og hermelinskåpe på og kjørte siden omkring til de asiatiske legasjoner og fikk de vidunderligste kroker og tegn og stempler påført dette papir. Uten baronens hjelp ville vi iallfall ikke ha kommet avsted den dag og jeg er ham meget takknemlig for hans hjelpsomhet.

Hvor verden er liten! Jeg treffer plutselig en bekjent i St. Petersburgs gater.

Om aftenen er vi i god tid på Nikolaj jernbanestasjon. Her ser jeg nu for første gang de brennende lamper foran helgenbilledene. Når dørene i bakgrunnen går opp larmer lokomotivene og de rullende hjul derute; men midt i denne larm brenner de evige lamper dag og natt, dag og natt foran helgenbilledene. De er som små altere, det er to trinn opp til dem fra gulvet og de lyser i all stillhet.

Og russerne korser seg foran dem når de kommer og går. De korser seg og neier og bukker og korser seg igjen: de gjør alt dette med ferdighet og under megen hast. Jeg hører at russerne aldri begir seg ut på en reise før denne seremoni er foretatt; mødre skyver sine barn frem til helgenen og gamle dekorerte offiserer tar luen av og ber med mange bukk og korsinger om lykke på sin reise.

Men utenfor larmer lokomotivene og hjulene, det brølende Amerika.

Og nasjonalgardister kommer inn; de har hvit lue med rød rand om. Nasjonalgardistene er adelsmenn fra alle kanter av Russland, folk som under sitt opphold i St. Petersburg har fire hester på stallen og en mengde lakeier i sitt hus. De avtjener sin verneplikt på denne måte og unngår derved å blande seg med gemene offiserer. En ung nasjonalgardist kommer inn, han har tre ens kledde lakeier til å bære sitt tøy ned til stasjonen. Den ene av lakeiene er eldet i sin tjeneste og plager den unge herre med sin store omhu og kaller ham med kjælenavn. Og herren svarer ham hver gang og smiler overbærende til den gamle, han sparer ham også for alt bryderi og sender de to andre avsted i alle retninger. Han tar bare en av sine lakeier med seg på reisen.

Vi legger merke til en ung skjønnhet med en mengde briljantringer på venstre hånd. Hun har tre og fire ringer på hver finger, det ser underlig ut, ringene dekker hele leddet. Hun er åpenbart en fornem person, hun tar kjærlig avskjed med to eldre damer hvis ekvipasje holder utenfor. Vårt tog skal gå; damen tiltrer reisen ledsaget av to tjenere.

Så kom vi lykkelig og vel fra stasjonen i St. Petersburg. Min kone glemte ikke noe annet efter seg enn sin kåpe.

Vårt følge på reisen er det beste og elskverdigste i verden, en finsk ingeniør som er ansatt ved Nobels forretning i Baku og har vært i Russland i mange år, og hans hustru, en dame fra Baku hvis morsmål er russisk. Deres lille datter er også med.

Hver kupé i toget er sovekupé. Vi er en hel mengde passasjerer, mitt følge spres rundt omkring i toget og selv stikkes jeg inn i en trang kupé hvor det er tre herrer før, blant dem en tysker som er godt drukken.

Det er gjennomgang i toget, men gangen er så smal at det er med nød at to kan passere hverandre.

Nu stevner vi inn i det store Russland.