Runmarö i Stockholms skjærgård var kanskje Tomas Tranströmers viktigste punkt på jorda. Her kom morsslekta hans fra, moren og besteforeldrene, så viktige i hans liv siden han vokste opp uten en far, noe som var ganske uvanlig på 40–50-tallet. Som han skriver i Minnena ser mig, ved et foto med ham, mor og far på, da er han omtrent tre år gammel: «Pappa finns fortfarande i familjen men skall snart lämna den». Hver sommer hele livet var Tomas Tranströmer ved Østersjøen, i det blå huset på Runmarö. Forholdet til morfaren beskriver han slik: «Morfar, Carl Helmer Westerberg, föddes 1860. Han var lots och min mycket nära vän, 71 år äldre än jag», og senere: «Morfar talade 1800-talets språk. Många vändingar skulle i dag te sig uppseendeväckande ålderdomliga. I hans mun, och för mig, lät de alldeles naturliga.» Morfaren var uten tvil en viktig person i hans barndom, han bodde også rett rundt hjørnet for Tomas og moren i bydelen Söder i Stockholm.

En kveld, da Tomas Tranströmer var fem–seks år, og han og moren, som var barneskolelærer, hadde vært på skolekonsert inne i Stockholm sentrum, opplevde han det som et barn frykter aller mest: Tomas mistet morens hånd i folkemengden. Han stod alene. Hvor skulle barnet Tomas vende seg? Å finne veien hjem fra Stockholms sentrum til Söder i mørket var en stor utfordring for en liten gutt. Han kunne ikke veien, men husket noe av det han hadde sett fra bussvinduet, på vei til konserten, da han satt på kne på morens fang. Han gikk og gikk, krysset gater, én gang ble han hjulpet over en gate av en fremmed mann, men vedkommende forsvant, og siden, skriver Tranströmer, hadde han lurt på hvorfor ingen voksne hjalp ham den gangen. Hvorfor var det ingen som lurte på hvorfor en liten gutt gikk helt alene ute seint på kvelden? Tranströmer fant til slutt fram til huset på Söder, der han bodde. Vel hjemme ble gutten tatt imot av morfaren, siden moren hadde ettersøkt ham og satt hos politiet: «Morfars goda nerver svek inte, han tog emot mig naturligt. Han var glad förstås, men dramatiserade inte. Allt var tryggt och naturligt.» Denne vandringen gjennom natten ga Tranströmer hans første opplevelse av død, skriver han. Det virker som denne hendelsen var skjellsettende for gutten, som noen tiår senere skulle bli poet og språksette livet, og bli psykolog av yrke: en som vil forstå og hjelpe mennesker, til å finne en vei hjem. Jeg tror det var noen haikudikt jeg først leste av ham, utgitt i et lite firkantet hefte med tittelen Fängelse (1959). Språket var så fint, som i dette diktet, der han skaper en befrielse: Närvaro av Gud. / I fågelsångens tunnel / öppnas en låst port. Kanskje var det slik det kjentes å nå fram til husdøra på Söder denne seine kveldstimen, etter at barnet Tomas hadde mistet morens hånd?

Første gang jeg leste Tomas Tranströmers samlede dikt, opplevde jeg diktene nesten som likeverdige, og at stemningen i diktene var som på en fargeskala av nordisk grått eller blått. Diktene ga meg assosiasjoner til det kommunistiske landskapet i det gamle Øst-Europa, til de umalte, grå og fargeløse murhusene, som stod på rekke og rad ute på jordene, lik gravstøtter, den gangen Europa ennå var delt av jernteppet. Hva kom det av? Kan diktene i et forfatterskap stå som ensformige støtter på en gravplass, og være som det inntrykket et politisk system etterlater seg i deg? Var det minner om min halvt sosialistiske oppvekst i et ressursfattig Etterkrigs-Norge under gjenreisning som ble vekket til live? Eller var fargeløsheten diktene påkalte, uttrykk for noe annet, som for eksempel dikterjegets avdempete livsangst? At fargene forsvinner for et menneske, forbinder jeg med å være lammet av redsel. Etter mange år leste jeg samlede dikt på nytt, inspirert av to biografiske bøker, Tranströmers egen Minnena ser meg og Magnus Halldins I arbetets utkanter. Da fremstod både dikteren og diktene på en annen måte. Tranströmer vil ikke fremstå med et sterkt jeg, som en som dominerer andre, han vil tilhøre de alminnelige, være en av dem. Men under den nøkterne, nesten objektive språkoverflaten kom likevel et markant, lidenskapelig kunstnerisk temperament til uttrykk. Det fantes et undertrykk i diktuniverset hans. Tranströmer ble for meg en poet med et eksistensielt alvor og et stort uttrykksbehov. Han sier selv i Minnena ser meg at musikken reddet ham fra angsten tidlig i skoleårene. Søkte han diktningen av samme grunn som han søkte musikken?

Når Tranströmer skriver dikt, virker det som han gjør det for å takle våre felles livsbetingelser. Han framstår som en person som er bevisst på sin ensomhet. Som dikter har han ikke først og fremst sønnens blikk på omverdenen, – en som krever mye av autoritetene –eller elskerens blikk, fylt av begjær. Visst fins glimt av erotiske scener i hans dikt, men det er for ungt, det er ikke det som er hans ærend. Han er heller ikke direkte faderlig, men han tar, som morfaren, ansvar. Det må være grunnen til at han blir lest så mange steder i verden, av så mange. Vi får følelsen av at han bryr seg om oss. Som leser kjenner jeg igjen den usikkerheten overfor livet som han skriver om, det å være utsatt, og jeg kjenner igjen den allmenne livsangsten. For hva er det som gjelder i våre liv, om ikke vår dødelighet? Tomas Tranströmer hadde som psykolog erfaring med å snakke med mennesker i nød, og visste derfor noe grunnleggende om avgrunnen i oss, ikke bare sin egen.

Da jeg leste samlede dikt denne andre gangen, var det ett dikt som pekte seg ut, Östersjöar. Det var noe akutt i denne teksten. Setningene truer med å ramle sammen. Brokkene som diktet består av, fremstår som et forsøk på å lime sammen et liv. Dikteren prøver å fastholde en verden som truer med å gå i oppløsning. Som om Tomas Tranströmer må bli los i eget liv for å greie seg. Han prøver å holde minnene fast, for kaoset utenfor er i ferd med å trenge inn. Samfunnet han skildrer, vi vet ikke hvilket, kontrollerer og hindrer kunstneren i å skrive dikt, lage musikk, medborgarna är under kontroll. Det er et mørke i utkanten av tankene, rundt setningene, og i samtal bland venner. Blikket må bare ikke slippe det som driver i samtalets utkant: någonting mörkt, en mörk fläck ./ Någonting som kan driva in, / och förstöra allt. Det er menneskets utsatthet som gestaltes. Redselen fins også i nåsituasjonen. Hvem kan jeget stole på? Det er som om dikteren er redd for å forsvinne, og redd for at de andre skal forsvinne, suddas ut. Nærværet av redsel er overalt, under det som sies: barnets redsel om natta, for mørket i utkanten av gata, i utkanten av drømmen, blant venner, ved lyden av vind og synet av gravstøtter. Lærestedene har samme utålelige stemning over seg: Dödsföreläsningarne pågick flera terminer. Jag var närvarande / tillsammans med kamrater som jag inte kände / (vilka är ni?) / – efteråt gikk var och en till sitt, profiler. Hva kritiseres her? Er det marxismediskusjonene, som var allestedsnærværende på 1970-tallet, både i Norge og Sverige, i media, ved universitetene, og i litteraturen? Kameratene er fjerne, tomme profiler. Det redde lille barnet danner grunnteksten hos Tomas Tranströmer. Var det det jeg hadde kjent igjen, og som jeg ved første lesning erfarte som noe trykkende? Hadde redselen fulgt ham hele livet?

I Östersjöar (1974) benytter Tranströmer seg av en montasjeteknikk, ofte brukt i film, der dokumenter, dagboksnotater, historiske kilder, poesi, foto blandes, for å skape et inntrykk av objektivitet. I montasjen behøver ikke forfatteren å gi seg direkte til kjenne. De ulike synsvinklene erstatter fortelleren. Filmskaperen Tarkovskij brukte denne metoden i Speil, kanskje den filmen jeg har sett flest ganger. Tomas Tranströmer bruker teknikken på samme måte i diktet Östersjöar: Poeten er tilbakeholdt. Hvorfor det? Vil han ikke si mer enn det er grunnlag for? Diktet er delt inn i seks ulike erfaringsfelt, som til sammen danner en helhet. Tranströmer gir oss bilder av mennesker i et havlandskap. Vi får vite noe om hva som er viktig i deres liv. Sentrum i diktet er øya ute i havet. Østersjøen blir et bilde på menneskets kår, på den utsatte tilstanden øyboeren lever i. Det overordnede temaet i diktet er en verden som går under. Östersjöar handler om mennesker som blir suddad ut, et tema som Tranströmer tar opp i seinere diktsamlinger, i För levande och döda (1989) og Sorggondolen (1996). Kunstnerproblematikken er sterk gjennom hele forfatterskapet.

Tranströmer gir losen en sentral plass i diktet Östersjöar. Siden morfaren hans jobbet som los, blir teksten fylt av nærværet til Tranströmers kanskje nærmeste venn gjennom barneårene. Dikteren sammenligner maskinen i båten med et menneskehjerte: Compoundmaskinen, långlivad som ett människohjärta, arbetade / med stora mjukt studsande rörelser, akrobater av stål, och dofterna / steg som från ett kök. At han gjør bruk av en loggbok fra 1884, kanskje er det morfarens, skaper nærhet til losens arbeid. Tranströmer lister opp navn på båter, med nøyaktige destinasjoner og dypgang, for å vise oss at han kjenner losen. Han tog ut dem till Östersjön, genom den underbara labyrinten av / öar och vatten. Om bord på skipene møttes arbeidsfolk som snakket ulike språk, de bars av samma skrov några timmar, eller dygn, / hur mycket lärde de känna varann? Språkforvirringen førte til felstavad engelska, samförstånd och missförstånd men / mycket lite av medveten lögn. Dette med løgnen kan bare morfaren ha fortalt. Stemmen hans blir noen øyeblikk svært nærværende. Tranströmer spør seg hvordan en los fant fram i tett tåke blant brølende signaler på den tida? Ögonen läste rätt in i det osynliga, / (Hade han labyrinten i huvudet?) Svaret er at morfaren visste: just här är vi. Han kjente grunnene og holmene ut og inn, de var pugget som salmevers. Losen hadde et stort ansvar. Han holdt menneskeliv og dyrebar last mellom hendene, og havmørket truet i utkanten. Ingenting måtte gå tapt. Tranströmer gjør losen, morfaren, til et symbol på trygghet, en som kan redde oss fra havets slukende mørke, ja, lik en frelser. Var Tranströmer en mystiker?

I diktet settes det flomlys på fiskerkonas engstelse for mennene ute på havet. Hun har vært død i tredve år. Poeten og den døde fiskerkona går like fullt og lytter sammen. Østersjøen suser. Når det blåser opp, blir hun redd, for: Det susar tre friska barn, ett på sanatorium och två döda. Da ber hun til Gud: Det susar: Fräls mig Herre, vatten tränger mig inpå livet. Noe mørkt driver i samtalens utkant. Någonting som kan driva in / och forstöra allt. Å sammenligne denne tilstanden med en sprengladning blir for håndfast, sier dikteren. Øyboerne lever med farer, og drivminer er de vant til å takle. Nei, det som uroer den levende og den døde i diktet, er havvinden, som sveiper over kirkegårdens sand, förbi stenarna som lutar, lotsarnas namn. Det er angsten for drukningsdøden som plager dem. Stormen kommer plutselig over fiskerne, som er ute i de små åpne båtene, noen reddes, noen forsvinner brått i havdypet. Og kvinnene går og engster seg på land: Kommer mannen min hjem til kvelds? Og sønnen min, hvor er han? Dikteren må ha sett folk strømme ut fra de svakt opplyste bygningene for å lete etter savnede i mørket.

På Gotland, øya midt i Østersjøen, møter vi fiskerkonas uro på ny. Her er det ingen steder å være som ikke innebærer en risiko. Ingenstans lä. Överallt risk. / Som det var. Som det är. Inne i øyas middelalderkirke fins det fred, men utenfor raser kampene for tilværelsen. På en døpefont fra 1100-tallet, i et mørkt hjørne, ser dikteren navnet på steinhoggeren meislet inn. Kunstneren har fått navn. I tillegg til steinhoggeren navngir Tranströmer to til: frelseren Kristus og Herodes – som lot alle gutter under to år drepes, i håp om å få drept Jesusbarnet. Er det disse tre dikterjeget mener vi må forholde oss til? Kunstnerens byggverk, Kristi tro og politikerens vold? Dikteren betrakter menneskene på veggmaleriene; de blir klungor av ansikten värdiga och hjälplösa / som apungars, gestalter på vei ut av steinen. Blikkene deres har både ondskap og godhet i seg. Han ser skall av liv, ornamenter, mennesker, beist. Det er uhyggelig. Bara därinnanför finns frid, i krukans vatten som ingen ser. Det er bare nåden fra Gud som kan gi mennesket lindring, men den kan han ikke be om, den gis til deg. Freden oppnås kanskje i døden? Och friden kan komma droppvis, kanske om natten / när vi ingenting vet, / eller som när man ligger på dropp i en sal på sjukhuset. Fordi vi ikke vet når vi skal ut av livet, skaper døden en uutalt redsel: man har tunna väggar. Tranströmer er opptatt av livsangsten. Dikteren innfører en politisk flyktning, som satt lange år på Robben Island, for å la ham si at naturen i seg selv heller ikke er en lindring for den lidelsen mennesket bærer på. Men människor i landskap, det säger mig något. Dikterjeget ser på gamle foto; et dampskip fra 1865, noen mennesker oppstilt ute i landskapet: Alla är vackra, tveksamma, på väg att suddas ut. / De stiger iland en kort stund. De suddas ut. Bare skallet av mennesker blir igjen. Det er en verden som forgår. Menneskene viskes ut, glemmes. Naturen består, men menneskene viskes ut. Det är nära. Det är / idag. Han går langs stranden: Sammanfattningen kan inte göras, sammanfattningen är omöjlig. / Sammanfattningen är alrunan – Hvorfor introduserer Transtömer alrunen her? Den ga, ifølge folkelige forestillinger, ifra seg et så uhyggelig skrik når den ble rykket opp, at mennesker tett på den falt døde om. Hunden fick göra det … skriver Tranströmer i diktet. Planten har giftstoffer i seg, og er siden antikken blitt brukt som bedøvelsesmiddel og medisin. Rota har en form som minner om et menneske, og ble i middelalderen skåret til som dukke og brukt som amulett. Folk trodde den kunne beskytte eieren mot vonde makter og gi velstand. Alrunen skulle plukkes på kirkegården eller på galgebakken ved fullmåne, sa folk. De bandt en hund til planten, holdt seg på trygg avstand og ropte på hunden, som trakk alrunen opp, og det var da den skreik så forferdelig. Ved hjelp av mytisk tid, folketroen på øya Gotland i Østersjøen, reflekterer poeten over døden, gjennom alle tider, folks skrekk for å bli rykket opp med rota.

Naturen utgjør rammen for diktet. Å senke seg ned og legge seg i tangskogen, i det klare vannet, er godt; tangen som håller sig uppe med luftblåsor, som vi håller oss uppe med idéer. Det viktigste er likevel at menneskene bor i naturen. Han som skriver, skulle gjerne skapt den evige tidsmaskinen, for å bevare oss der, men inni dikteren står alt stille. Og vinden rører ved alt. Selv på lesiden blåser det så hardt, at flagglinene vases til: flaggen som är så gnuggad av blåsten och rökt av skorstenarna och / blekt av solen att den kan vara allas. Flagget som blafrer på stengene på øya ber ikke om noe, blir ubetydelig som en fille, slitt frynsete av vinden, og da kan det bli alles. Det er åpenbart en tanke hos Tranströmer at når alt blir alminneliggjort, når alt det glorifiserte fjernes, er det et utgangspunkt for henvendelse mennesker imellom, da har vi en mulighet til å bli virkelige for hverandre. Da trengs ikke spørsmålet stilles om hva som er mitt eller ditt. Likevel fins det et men, et hinder for samkvem i øyområdet. Det er den kalde krigens tid. Innbyggerne blir overvåket av soldater og ubåter. Østersjøens strender er delt i ufritt og fritt land. Det skaper redsel, for hvem er de andre? Mennesket lider under maktens harde vilje, og tanken på det utvider det eksistensielle mørke for Tranströmers dikterjeg. Å måtte tvinges til å leve under en fremmed makts styre, å dømmes uten lov og rett er på linje med å suddas ut.

30. juli. Tranströmer skriver dagbok i sommerhuset på øya. Manetene driver som blommor / efter en havsbegravning. De døde gjør seg gjeldende i det yrende sommerlivet. 2. augusti. Någonting vill bli sagt men orden går inte med på det. / Någonting som inte kan sägas, / afasi, / det finns inga ord men kanske en stil … Diktet vil ikke bli til. Han våkner om natten, kaster noen ord ned på kanten av en avis, orden strålar av mening, men om morgenen, når han våkner, er glansen vekk. Nattens visjoner er uoversettelige. Ordene har det som manetene, tar man upp dem ur vattnet / försvinner all form hos dem, som när en obeskrivelig sanning / lyfts upp ur tystnaden och formuleras till död gelé, ja de är / oöversättliga, de måste stanna i sitt element. Også i drømmens utkant fins det noe dødelig, truende. Poeten reflekterer over komponisten, som blir berømt, men brått fordømmes og degraderes av myndighetene. Senere, når han rehabiliteres, får han hjerneblødning: högersidig förlamning med afasi, kan bara uppfatta korta fraser, säger fel ord. (…) Kan altså inte nås av upphöjelse eller fördömanden. I samfunnet Tranströmer skriver om, er innbyggerne under kontroll, de blir frarøvet kunstnerisk frihet. Komponisten fördöms av myndigheterna (...) Han hotas, degraderas, förpassas. I et dikt skriver dikteren et langt brev til de døde, på en maskin som ikke har fargebånd, ingenting festes, men han skriver likevel. Er det bare de døde som hører? Poetens barn er med i sommerhuset, de tør ikke sove alene på loftet. Midt i tanken på skapelsesprosessen får det engstelige barnet en plass. Søker dikteren det redde barnet i seg når han skriver? Tredje august beveger noen grågule vinbergsnegler, de store med hus på ryggen, seg i gresset, og poeten får formulert seg: Syster snigel / står nästan stilla i gräset, känselspröten sugs in / och rullas ut, störningar och tveksamhet ...  / Vad den liknar mig själv i mitt sökande! Henvendelsen til sneglen er så øm som en kjærlighetserklæring til en elsket.

Östersjöar er utgitt i 1974, seksten år før Tomas Tranströmer fikk slag og mistet tale- og skriveevnen (1990). Han levde slik til han døde i 2015. Jeg kan ikke la være å se at han i Östersjöar knytter skrivegjerningen, det kunstneriske arbeidet, til det språkløse, til ikke å kunne snakke, til ikke å finne ord. Jeg mener ikke at han spår seg selv denne skjebnen, at han er en Kassandra som ser hva som skal komme, men at han har tenkt mye på det skapendes grunnvilkår, og på hvor vanskelig det er å ville uttrykke seg, men ikke være i stand til det.

I diktets avsluttende del er poeten helt nærværende: Mormors historia innan den glöms: hennes foräldrar dör unga, / faderen först. När änkan känner att sjukdomen ska ta også henne / går hon från hus till hus, seglar från ö till ö / med sin dotter. «Vem kan ta hand om Maria!» Ett främmande hus / på andra sidan fjärden tar emot. Där har de råd. / Men de som hade råd var inte de goda. Som barn jobber mormoren, uten lønn, som tjenestejente hos helt fremmede. Det er taust ved bordet, bare kontrollerende blikk. Tjenestejenta knasker gjeddeskinnet så stille hun kan. Hun vil bare vekk fra innringningen, fengselet, hun lever i. På et foto ser Tranströmer henne sammen med en ung mann, som ser dikteren rett i øynene og hvisker: «här är jag.» / Men vem «jag» är / finns det inte längre nogon som minns. Ingen. Men i poetens sinn, derimot, lever mormoren. Jag minns henne. Jag tryckte mig mot henne / och i dödsögonblicket (övergångsögonblicket) sände hon ut / en tanke / så att jag – femåringen – förstod vad som hänt / en halvtimme innan de ringde. Mormorens varme kropp, som han pleide å klemme seg inntil, ble helt nærværende i det øyeblikket hun døde. Da er poeten fem år. Mormorens skjebne er knapt skildret, men nok til at vi kan leve oss inn i fortvilelsen til Marias dødssyke mor, som er så fattig at hun må trygle og be om at noen vil ta seg av Maria, før hun selv dør. Her ligger det nedgravd smerte. Barnets smerte over å miste og over å bli forlatt. Dette nedslaget i diktet, denne mollakkorden og nattsvarte sorgtonen når helt inn til meg som leser, det er som om jeg rammes som Maria. Ved å skrive gir Tranströmer henne nytt liv. Hun viskes aldri ut. Til sist fører dikteren oss til det eldste huset på øya, der taksteinene raser sammen, og til den jødiske gravplassen i Praha, der steinene står tettere enn i livet, oppreist og sammenrast. I motsetning til mormoren som ville ut av innringningen, ser han disse gravstøttene som innringad kärlek, et bilde på sterkt samhold. Den jødiske, en gang så rike kulturen i Praha gikk tapt. I dag er det bare gravsteinene, og bøker som Franz Kafkas, som vitner om menneskene som skapte den. Deres verden gikk under. De ble først definert ut, og så suddad ut. Barnets skjebne veves inn i en større allmenn smerte her.

Östersjöar er en like formsterk bok som Tranströmers øvrige bøker. Han er en god diktersmed. Språkføringen er sparsom, med et undertrykk. Morfar, losens, liv og mormorens vanskjebne må fortelles. Kanskje ville han gi besteforeldrene sin kjærlighet på dette viset, slik at de ikke skulle suddas ut. Diktet er en hymne til og en elegi over den virkelige Maria, mormoren, og kanskje utvider han bildet til å romme jomfru Maria, en helt vanlig kvinne, som ble mor til en som hun fikk se bli korsfestet for sin tro, på korset mellom røvere. Maria fra Østersjøen er i diktet Östersjöar ordløs i sin lidelseshistorie. Morfaren fungerer som stabilitet og trygghet i diktet. Hans ro gjør at mormorens vanskjebne kan fortelles. Hun visste ikke at barnebarnet skulle bli dikter, og at diktet om barnet som bar så mye smerte, skulle bli lest på over seksti språk. Tomas Tranströmer valgte sine virkemidler med kløkt, han visste at det er det alminnelige som bærer, tvers igjennom alle teorier, i alle verdener. Disse to, mormoren og morfaren, representerer det motsatte av redsel for barnet. Dette er dikterens mennesker.

Hvorfor har Tomas Tranströmer brukt östersjöar i flertall, er det ikke bare én sjø? Det er bare én sjø, men det er en sjø for mange folk, med ulike språk og erfaringer, med det til felles at de lever av og ved Østersjøen. I diktet To axion esti (Verdig som det er) roper den greske dikteren Odyssevs Elytis opp alle de greske øyene, påkaller dem, for at øyene skal samles og stå imot militærdiktaturet. I Omeros, en karibisk versjon av Iliaden, skriver Derek Walcott om menneskene som lever sine liv ved havet, i strandsonen. Tranströmer tilhører gruppen diktere som skriver fra utkanten. Seamus Heaney fra Irland, også en øyboer, Josef Brodskij, som hadde sitt utgangspunkt i St. Petersburg, er også med her. Men hvor er sentrum? Östersjöar er en historie fortalt nedenifra, om vanlige menneskers liv på en øy. Mormoren og morfaren, øyboerne, er sentrum. Dikteren vil være en av dem. Hverdagens små gjentagende bevegelser er sentrum, som angsten for å bli suddad ut, og redselen for mørket i utkanten. Er sorgen mektig, driver den gjennom et liv, som den gjør for Maria i diktet, lik en dåm, en understrøm med en mørk klang. Når dikterens sang bryter ut, som hos Tranströmer og som duenden i flamencosangen gjør, når den oss. Barnet Tomas, som ble dikter, bærer fortellingen videre, og vi lesere er med når fattigdomstabuet blir kunngjort og brutt, og når dikteren blir forløst i sin familiehistorie. Idet han skriver fortellingen om vesle Maria som ingen ville ha, levendegjør Tomas Tranströmer samtidig alle menneskers nederlag som noe hymnisk, mottakbart, som et middelaldermaleri eller en altertavle. Så enkelt, så fattbart.

Kilde: Karin Haugane (2020): Språk og erfaring (s.19 – 35). With kind permission of © Gyldendal Norsk Forlag, Oslo