Kurt Tucholskys fortelling Schloß Gripsholm (1931), en idyllisk humoreske med mørk undertone som utspiller seg i Sverige, er ladet med ordspill, inter- og intralingvistiske språkleker og tverrkulturelle vitser.

Forfatteren betjener seg av et større utvalg språklige virkemidler, på et versatilt tysk som han turnerer med eleganse og suveren forakt for et ikke tyskkyndig publikum. Han spiller på regionale språklig-kulturelle forskjeller i Tyskland, og på forskjellene mellom tysk og svensk – sett i et tysk perspektiv og i en tysk kontekst. Å oversette denne boken burde være like selvmotsigende som umulig. Forfatteren selv har åpenbart aldri tenkt på oversettelse; forfattere gjør jo sjelden det. Dessuten finner jo allerede i originalen alskens oversettelse sted; svensker oversetter seg selv til tysk, oppblandet med svenske idiomer, tyskere forsvensker tysken sin, alle på sitt vis, og alle skifter og byttelåner koder uopphørlig. Kjingser og tjangser. Den største oversetterutfordringen er kanskje de forskjellige tyske dialektene; alternativt med sin høytysk, snakker heltinnen en blanding av en spesifikk plattysk dialekt og sjargongpreget Berlindialekt, når hun da ikke snakker ren plattysk ­– slik den ble snakket i 1930. Eller ble den nå det? En venn av helten og heltinnen hevder at det er hans beherskelse av plattysk som er den korrekte, og ikke heltinnens. En oversettelse må dessuten gi akt på den tids urbane sjargong, henholdsvis unge menns og unge kvinners. I tillegg skal man hanskes med fortellerens egen lingo, som ikke bare er idiolektisk, men også fordrer et diakronisk-kulturelt perspektiv. Fortellerens stemme representerer hans kjønn, hans politiske jeg, hans generasjonstilhørighet, hans ironi, hans hjertevarme og hans skarpsinn. Denslags må behandles med varsomhet.

I tillegg til slike individuelle kjennetegn, er det man i videste forstand kan kalle kulturelle elementer også innvevd i språket hos Tucholsky. Nasjonale, lokale – ofte historiske – referanser, iblant dulgte eller underforståtte, kan være vanskelig tilgjengelige selv for en tysk leser i dag, og slett ikke så enkelt å formidle på norsk. Med avstanden i tid skrur vanskelighetene seg til, det blir liksom en ekstra omdreining av den hermeneutiske spiral. Man skal ikke bare tolke varierende språklige uttrykk fra en annen kultur, men fra en kultur som er fjern også i tid.

Problemet med contradictio in adjecto opptrer på tre forskjellige nivåer i Tucholskys fortelling:

1. Dialekt kontra standardtysk og blandingen av dem.

2. Svensker (og dansker) som snakker dårlig tysk.

3. Tyskere som snakker dårlig svensk.

Det er innlysende at selvmotsigelsesproblemet ville bli enda alvorligere dersom boken skulle bli oversatt til svensk. Men det ble den. Hvordan skulle så den svenske oversetteren unngå absurditeter, holde fortellingens illusjon flytende – og attpåtil formidle humoren og den intra- og interspråklige lekenheten? Denne teksten måtte da bli nødt til å løfte seg selv etter håret når den f.eks. transkoderer de tyske ordlekene med svensken til nettopp svensk? Det virker eventyrlig, som et oppdrag for den djerve baron von Münchhausen, som jo hevdet å ha anvendt denne transportmetode da han fraktet seg selv, på hesteryggen, over en elv.

Det ser ut til å være to hovedvalg når man skal oversette en slik tekst:

A. Ordspill (og andre former for språklek) som lyder oversatt. Ødelegger det illusjonen i fortellingen (flyten), eller ødelegger det bare leserens illusjon av å lese en bok skrevet på leserens morsmål? (Vi må skille mellom disse to formene for illusjon!) Dette valget kan betraktes som «den synlige oversetters trofasthet», selv om det kan virke klossete og gjøre vold mot originalens stil og ånd. På den annen side trenger ikke dét å bli resultatet.

B. Ordspill (og lignende linguallek) som ikke lyder oversatt, og som kanskje til og med gir en illusjon om at boken er skrevet på leserens morsmål. (Man kan spørre om hvorfor leserne ikke burde merke at teksten opprinnelig ble skrevet på et annet språk – så lenge fiksjonsflyten er uforstyrret.) Dette valget kunne kalles «den (mer eller mindre) usynlige oversetters troløshet», en troløshet i detaljene, som utmerket godt kan vise seg å være trofast mot kildetekstens substans eller budskap.

Et tredje valg er: Dropp ordleken, det er ingen som legger merke til det.

Naturligvis angår disse spørsmålene (A og B) en rekke forskjellige aspekter i oversettelsesproblematikken, ikke bare lek med ord og ordspill i streng forstand. I den utstrekning slike aspekter er nær forbundet med oversettelse av ordlek, vil de bli tatt opp i denne forbindelse. Det gjelder rent språklige problemer (som spørsmålet om å lyde idiomatisk eller fremmed) og kulturrelaterte aspekter, såvel språklige som utenomspråklige, f.eks. spørsmålet om å fornorske («naturalisere») ordspråk, institusjoner, idiomer, utrop, titler osv., eller det motsatte: eksotisere. Men faktisk er der slik at hvis man følger den profesjonelle oversetters gjengse prosedyre, er det ikke bare spørsmål om å oversette de enkelte ordleker og ordspill, men om å oversette helheten i et spill av ord, setninger, språklige særtrekk; alle dimensjonene (the multidimensionality) i det språklige uttrykk .

Problemet med å oversette ordspill som spiller på kontrasten mellom høytysk og Berlindialekt og bokens emfatiske plattysk kan muligens løses ved hjelp av regionale dialekter eller ved å markere en hjemlig dialekt av tilsvarende karakter, kaliber, klangfarve. Dette er ikke tilfelle i den svenske versjonen av Gripsholms slott (1958), som ikke har gjort noe forsøk på å gjenskape dialektale ordspill. I den norske oversettelsen (1995) er plattysken fra det flate Niederdeutschland skiftet ut med dialektinnslag fra flatlandet i nedre Østfold — kjent for sin blide og godmodige, men også fyndige og utfordrende tale. Men forekomstene av Berlinerdialekt ble ansett som for lingvistisk marginale til at det var formålstjenlig å transformere dem (1995: oversetterens forord).

«Hast du schwedischen Geldes?” fragte die Prinzessin träumerisch. Sie führte gern einen gebildeten Genitiv spazieren und war demzufolge sehr stolz. darauf, immer 'Rats' zu wissen». Dette avsnittet, der prinsessen promenerer med sin dannede genitiv, dvs. eksponerer sin beherskelse av sofistikert tysk grammatikk, er rett og slett utelatt i den svenske oversettelsenⁱ , uten at oversetteren har tatt de intratekstuelle konsekvenser i betraktning, slike som

'Wie heisst der Genitiv von Smörgås ... Ich möchte gern etwas Smörgåssens ... achgottachgott!' Und dies bewegte uns sehr, bis wir beim Tisch sassen und die Prinzessin alle vier Fälle des schwedischen Vorgerichts herunterdekliniert. (1931)

Oversetteren kan velge å droppe den vriene biten, eller vri den om til noe annet som uttrykker sakens kjerne, hvilket er at prinsessen gir til beste en munter grammatisk parodi. Den svenske oversetteren valgte å utelate avsnittet, slik at de intratekstuelle henvisningene ble hengende i løse luften. Den norske oversetteren gjør en vri:

'Hva blir genitiv av smørgås? Gode himmel!' Problemet opptok oss sterkt, helt til vi satt ved bordet og prinsessen hadde bøyd forretten i alle kasus. (1995)

Tilsvarende mangel på konsekvens finner man i en norsk oversettelse av en roman av amerikaneren Hellenga. Forfatteren presenterer en obskøn sonette av sonettedikteren Aretino i engelsk gjendiktning, der visse folkelige italienske termer er beholdt, i kursiv (cazzo, potta, fottuta), i stedet for forsøkt oversatt til engelsk. Den norske oversetteren benytter derimot de folkelige norske uttrykk (pikk, fitte, pult) i sin norske gjendiktning av Hellengas Aretino-sonette. Dette forekommer en å være et meget uheldig valg, og underlig avstikkende fra oversetterens øvrige valg, ettersom resten av oversettelsen – i overensstemmelse med den engelskspråklige originalen – er spekket med kursiverte italienske gloser! Ovenikjøpet opptrer disse kursiverte kjønnsordene andre steder i teksten, og dermed går man glipp av en intratekstuell referanse.

Når det gjelder Schloß Gripsholm, ser det ut til at den svenske oversetteren har valgt en rekke forskjellige strategier på det interlingvistiske nivå. Språket hos den mer eller mindre tysktalende svenske vertinnen på Gripsholm slott er krydret med svenske idiomatiske relikter, som når hun oppgir antall barn på et barnehjem som «eine heile Masse» (1958). Den originale tyske formuleringen her blir rett og slett sitert i den svenske boken, mens vertinnens svensk-kontaminerte tysk, med sine halvglemte tyske ord og uttrykk, blir oversatt andre steder. Vertinnen «sagte etwas Swedisches in das Telefon; und dann sass ich und wartete. Jemand meldete sich, auf schwedisch. Ich sprach aufs Geratewohl deutsch.» (1931) («..hun sa noe på svensk i telefonen (...) noen svarte på svensk. Jeg snakket tysk, på måfå»). I den svenske versjonen snakker kvinnen svensk i telefonen, men noen svarer på engelsk! Så forsøker protagonisten seg på sitt tysk! Som blir gjengitt på tysk: «– Kann ich Frau Adriani sprechen? (...) — Hier Frau Direktor Adriani!» (1958). Så blir imidlertid resten av telefonsamtalen oversatt til svensk, akkurat som de andre tyske samtalene i boken!

Å la noen på et barnehjem i Sverige, et barnehjem drevet av tyskere, svare på engelsk, er en forbløffende strategi, og en slående påminnelse for leseren om at DETTE ER IKKE EN ORIGINAL. DETTE ER EN HJEMLØS OVERSETTELSE. Det samme budskapet blir formidlet gjennom hele teksten ved tyske utbrudd, tyske dialektuttrykk osv., som blir gjengitt i oversettelsen, hulter til bulter med svenske. Folk glemmer uavlatelig hvilket språk de snakket på forrige side, og så videre og så videre.

Der den tyske originalen faktisk har en engelsk passasje, et dikt, er dette blitt erstattet av et annet engelsk dikt! Tucholsky skrev (1931):

King Salomon has threehundred wives

and that's the reason why

he always missed his morning train

kissing them all good-bye!

Og i svensk oversettelse (1958):

For that is the Whisky

that makes me bright and brisky!

Det er ikke åpenbart hvilken strategi som ligger til grunn for at kong Salomos langtrukne morgenavskjed fra sine hustruer er erstattet av en hymne til alkoholens pris. Det må her forbli uoppklart hvorvidt det er en poetisk raptus eller moralsk nykke, eller en kulturrefleksjon; «the 'spirited' translator works on the level of the culture as a whole, and of the functioning of the text in that culture». Hvis oversetterens hensikt var å spare leseren for innsikt i den fordervelige konkubinattukten, har hun lykkes i dette utmerkede forsett, dog på bekostning av lengde, rytme, klang, atmosfære og intratekstuelle referanser. (Den angivelige alkoholiske effekt «brisky» synes endatil å være en neologisme.) De andre versene i boken blir transformert med tilsvarende grad av suksess; noen blir gjengitt delvis på tysk og delvis oversatt til svensk, uten noen innlysende hensikt.

Man blir nødt til å trekke den konklusjon at denne oversetterens synlige tilstedeværelse er like forstyrrende som fraværet av enhver oversettelsesstrategi. Oversettelsesprosedyren har ført til at det meste av tvetydigheter, allusjoner, språktone, stemmeleie, spenninger, understatement, antydninger om uuttrykte følelser osv. er utelatt i den svenske utgaven av Tucholskys sommerfortelling fra Gripsholm slott ved Mälaren.

Selv de fleste ordspillene er borte i denne oversettelsen; den inkonsistente sammenblandingen av språk, kombinert med selsomme løsninger for de bilinguale ordlekene, vil formodentlig gjøre det vanskelig for en hvilken som helst svensk leser å få lest såpass flytende at fiksjonens magi får gripe tak. Tucholskys språkspill er blitt et slags falskspill, ikke i ond hensikt – tvert imot! – men etter alt å dømme fordi oversetteren ikke kjenner spillets regler godt nok. I det umulige forsøket på å løfte seg selv etter håret, blir denne teksten stående igjen temmelig skallet, som følge av at oversetteren røsket for hardt. ...

Om Tucholsky ikke rører stort ved syntaksen, så slipper iallfall ikke grammatikken unna hans interlinguale lek. Mens heltinnen appliserer sin kultiverte germanske genitiv på sitt smörgås-svensk, hevder helten at litt svensk grammatikk kan være et nyttig verktøy når man vil gjøre seg forstått i Sverige, selv om hans svenske vokabular er noe mangelfullt: «Erst spreche ich deutsch, und wenn sie das nicht verstehn, englisch, und wenn sie dass nicht verstehn, platt – und wenn das alles nichts hilft, dann hänge ich an die deutschen Wörter die Endung as an, und dieses Sprechas verstehas sie ganz gut.» (1931) («Først snakker jeg tysk, og når de ikke forstår det engelsk, og når de ikke forstår det – plattysk. Og hvis det heller ikke hjelper, da henger jeg endelsen -as på de tyske ordene, og da skjønner de meg riktig så godt.») Heldigvis har den svenske oversetteren valgt ekvivalenten til den parentetiske løsningen her.

Grammatikken spiller også en rolle når det gjelder gjengivelsen av dialektene, og oversetterne bør ta dette i betraktning når de skal gjenskape direkte tale på dialekt, om de nå velger å gjøre det. Den svenske oversetteren valgte å sette inn noe av plattysken, og gjengi resten på standard svensk – igjen en forbausende strategi:

«'Und sieh mal: das alte Haus da mit den schönen Barockgiebel - da spükt es in!

'Auf plattdeutsch?' fragte ich.

'Du büschan ganzen mongkanten Mann; meins, den Warnemünder Giespenster spüken auf hochdeutsch rum – nee...'» (1931)

Den svenske løsningen lyder slik:

«– Och titta på det gamla huset med den vackra barockgaveln – da spükt es in!

– På plattyska? frågade jag.

– Driver du med mej, karl - du menar väl inte att Warnemündespökena skulle gå omkring och spöka på högtysk.» (1958)ⁱⁱ

Heltinnens replikker er i originalen på Warnemündedialekt, dvs. plattysk, og blir gjengitt på ordinært svensk, bortsett fra det svært «ugrammatikalske» utropet «da spükt es in» – som altså blir gjengitt ordrett. Det er ikke lett å argumentere for et slikt valg, siden ikke engang det fonetiske i utropet synes signifikant.

Fonetiske fallgruber

«'Nicht huddan! Ladi! rief die Prinzessin. Billie sah sie entgeistert an, und ich musste ihr erklären, dass das «rechts» und «links» bedeute – so trieb man in manchen plattdeutschen Ecken die Esel an. Gott weiss, woher diese alten Rufe stammen mochten.» (1931).

(«– Ikke huddan! Ladi! ropte prinsessen. Billie så forskrekket på henne, og jeg måtte forklare at det betydde «høyre» og «venstre» – slik drev man eselet i mang en plattysk avkrok. Gud vet hvor disse gamle ropene stammet fra.» (1995)

Her må kommandoordene, som har eksplisitt fonetisk signifikans, bli gjengitt ordrett, som både den svenske og den norske oversetteren har gjort. Men den svenske oversetteren har latt det tyske «nicht» bli stående, enten som følge av en penneglipp eller, igjen, mangel på strategisk tenkning («Nicht huddan! Ladi! ropade Prinsessan» (1958). Å bare la de to gamle dialektordene «huddan» og «ladi» stå igjen i heltinnens språk, er et enkelt grep, som kanskje gjør jobben. Et annet valg er å omskrive eller parafrasere, så som – antydningsvis stilriktig – at «prinsessen kom med noen forskrekkelige utrop på sin barndoms dialekt; de lød som kommandoord og anga ønsket ferdselsretning for eselekvipasjen». Sistnevnte løsning kan muligens være altfor djerv og uforferdet, men tar iallfall vare på illusjonen. Det gjør man nok også hvis man velger å beholde de to originale dialektordene (men ikke «nicht»!). Dette er et spørsmål om magi, eller snarere den psykologi vi tidligere har omtalt bl.a. som «skjult kunnskap» eller «implisitt viten». Man kan si at det finnes en skjult kontrakt mellom oversetter og leser: Dersom oversetteren holder seg til de underforståtte regler om å benytte seg av illusjonsbevarende virkemidler, vil leseren ikke la seg bringe ut av fiksjonsflyten, men bære med seg en mental resonanskasse for alt det fremmedartede i teksten. Den implisitte kunnskap om at man leser en oversettelse må med andre ord ikke aktiviseres så sterkt at den kaster et rasjonalitetens grelt avslørende lys over den magiske forestilling, der lyssettingen må være godt avstemt, kulissers og skikkelsers farver, dimensjoner, skygger, relasjoner må foregå i et velregissert illusjonens samspill.

Tucholskys heltinne imiterer en fonetisk pussighet hos den tysktalende svenske guiden, slik: «Es ist ganz grrrossartig, wie Bengtsson sagen würde.» (1931) Det kan gjengis på norsk ved stavemåten storrrarrrtet – men ville man slippe unna med det? Ville leseren med den implisitte kunnskap akseptere dette som et tysk ord, uttalt med svensk lyd? Den svenske oversetteren tar sjansen på det, men dermed har hun valgt Münchhausens metode. Valget «Det är upprrrörande, som Bengtsson skulle ha sagt» (1958), antyder at den svenske guiden Bengtsson snakker en pussig form for svensk, eller snarere avslører at det er vrøvl å oversette «grrrossartig» til svensk. (Kanskje det kan oversettes til de fleste andre mottagerspråk, men iallfall ikke til svensk.)ⁱⁱⁱ Pussigheten i den tyske uttalen burde gjengis ordrett, uoversatt, forutsatt at oversetterens strategi har en overbevisende konsekvens med henblikk på å fange inn originalens fonetiske farvepalett. Fru Andersson snakker dårlig tysk og blander språk og ord i ett sett. Hennes svensk kan være fonetisk antydet i originalen : «... da sind nicht viele schwedischen Kinder, ne-do!» (1931), der «ne-do!» angir lyden i det svenske «nejdå» (1958). Ordet blir til «nejdå» i den svenske oversettelsen – hva annet kunne man vel ha gjort? Det bør understrekes at dette er et tilfelle av fonetisk skrivemåte som ikke er analog til eksempelet fra Sigrid Combüchens roman Korta och långa kapitel. Selv om hennes fonetiske transkripsjon forutsetter temmelig godt kjennskap til svensk, er dette eksemplet (ne-do) mer av et tekstlig krydder, som kan gjengis med en korresponderende fonetisk stavemåte som angir samme lyd på mottagerspråket – dvs. på et hvilket som helst annet mottagerspråk enn det som her fonetisk karakteriseres/karikeres (kanskje bortsett fra norsk og dansk). Fru Anderssons lingvistiske cocktail på slutten av boken er imidlertid en sterkt krydret blanding som fortjener særskilt behandling: « "Tack... danke...” und: Herzlichen Dank!... Tack so mycket...” und Alles Gute!” – es war ein bewegtes und freundliches Hin und Her.» (1931) Spesialbehandlingen i den svenske oversettelsen er å gjengi denne miksen akkurat som den står; på andre språk er løsningen å beholde de tyske høflighetsfrasene innimellom.

«Billie war kein Mann, sondern hiess Sibylle und war eine Mådchenfrau» (1931). («Billie var ikke noen mann, men het Sibylle og var en pikekvinne».) Denne pussighet kan se ut til å skyldes mangel på språkkunnskaper, og denne gangen er feilen på forfatterens side. Slike fonetiske misforståelser er en påminnelse om det diakroniske perspektiv; dagens lesere vil sannsynligvis oppfatte Billie, i motsetning til Billy, som et pikenavn. Men den underliggende forbauselse som uttrykkes i originalen må beholdes, for ordspillet stanser nemlig ikke her, det fortsetter adskillige sider senere: « Billie, Sie sind ein netter Mann," sagte ich ganz unvermittelt.» (1931) («Billie, De er en tiltalende mann, sa jeg helt uforvarende.»). Tvetydigheten som ligger i kombinasjonen av det formelle «Sie» og fornavnet er et såvel kulturelt og diakronisk som lingvistisk spørsmål, på samme måte som i det formelt uformelle «Herr Peter», for ikke å nevne den umulige kombinasjonen «Sie, Karlchen», som bruker både diminutiv og formell tiltaleform.

Kontaminasjon (som når det norske tallordet «ni» smitter over på det svenske pronomenet «ni», og følgende oversettertabbe finner sted: Den svenske setningen «Då kom ni barn och besökte mig» blir til «Da kom ni barn og besøkte meg») er et spesialtilfelle av oversetterfellen «falske venner». Fenomehet er internasjonalt utbredt, og like gjerne kjent som «false friends» eller «faux amis». Ganske fornøyelig kan slikt falskt vennskap være iblant, som når oversetteren intetanende trykker til sitt bryst den danske eksklamasjon: «Hanen løber!»» Man kan forestille seg norske leseres forundring over en løpende hane der danske lesere ikke opplever noe mer oppsiktsvekkende enn en dryppende kran.

Hyppigere ser man at «swear» eller «svära» blir til «sverge» i stedet for banne, at engelsk «rifle» blir til rifle i stedet for gevær. Det franske «jalousie» er ikke bare sjalusi (svartsjuke), men også persienner. Mens franske «persiennes» ikke er persienner, men skodder. Videre er «éventuel» ikke eventuell, men mulig, «idiome» ikke idiom, men en gruppes språk, «phrase» ikke frase, men setning, og «starter» ikke starter, men choke. (Det gjelder forøvrig også den amerikanske innretningen «starter» – som altså heller ikke er selvstarterknappen, men knappen som regulerer bensin-/luftblandingen. Den som Språkrådet vil kalle «sjåken».) Det franske «verbe» er ord og ikke bare verb, og «veste» er jakke og ikke vest. Og «coussins» sofaputer, og slett ikke kusiner, slik Herman Wildenvey trodde da han oversatte en amorøs scene i en fransk roman. «Ȏtons les coussins, s'ils te génent» (La oss ta putene vekk hvis de generer deg) ble til «La oss sende kusinene pokker i vold».

Det tyske «also» betyr ikke også, og sjelden altså – som regel betyr det derfor. Og «Öl» altså ikke øl, men olje. «Ölmagen» er ikke ølmave, det er derimot «Bierbauch». «Nachspiel» er et norsk språkbruksord for det tyskerne kaller «das Weiterfeiern». Det tyske «Kinn» er ikke kinn, men hake. En føljetong i et norsk ukeblad eller en avis skal ikke forveksles med «Feuilleton», som tyske aviser kaller sine kultursider. Den spanske lidelse «constipado» er ikke forstoppelse, men forkjølelse, det italienske «caldo» ikke kald, men varm, og det polske «karawan» er et begravelsesfølge.

Kanskje finnes det en korrespondanse i det forhold at «jalla» på samisk betyr tulling, mens det på arabisk betyr: Skynd deg! Et kuriøst lydsammenfall har forfatteren observert mellom norsk og usbekisk. Observasjonen fant sted på en parkeringsplass i Samarkand, der en turistbuss skulle rygge, mens det norske reiseselskap sto rundt omkring på plassen, temmelig uoppmerksomme på manøveren. Den lokale bussjåføren lente seg ut av vinduet og ropte på usbekisk: «Nå-kan-du-gå! Nåkandugå!» En i det norske reiseselskapet fulgte henstillingen, uten tanke på homofoniens fallgruber. Han gikk bak bussen, akkurat idet den rygget. Slik lærte han sitt første, og siste, uttrykk på usbekisk.

Falske venner er oftest homonymer, altså slike lydlike ord. Det svenske «lidelse» er lydlikt med det norske ordet, men betyr lidenskap. Falske venner, men med samme rot – og rotbetydning! – i latin (passio = lidelse). Og svenskene ifører seg «kjol» og «kappa» og «kassa» og «ler», når vi utstyrer oss med skjørt, kåpe, bærepose, og smiler. Det svenske landskapet er fullt av falske venner: «kärr» er myr eller sump, det samme er «träsk» (når det ikke betyr innsjø) og «mosse», mens «mossa» er mose. «Myra» er maur. «Sump» er – kaffegrut. Riktig falskt kan vennskapet fortone seg når det gjelder grafonymene «gissel» og gissel, der det svenske ordet betyr pisk, og de temmelig lydlike «vidunder» og vidunder, der det svenske ordet oftest betyr et uhyre. Og rent uhyrlig ble vennskapet da en svensk sykepleier på Aker sykehus hadde skrevet i journalen at «Patienten har glasögon» — og den norske hjelpepleieren gjorde gjentatte anstrengelser for å vippe ut det angivelige glassøyet og rense det.

Iblant kan man undres på om de historiske fluktuasjoner i det svensk-norske vennskapsforhold har avleiret seg i lingvistiske tvetydigheter. «Hjärtlag» er ikke svensk hjertelag, men avkok, uttrekk, lake. Her er det lett å bli lurt, som når det er snakk om en «kohandel» – da gjelder det en hestehandel! «Svinränta» er ikke ågerrente, men innmat. En «ökänd» person er beryktet, mens en «beryktad» er berømt. Et «gatlopp» er spissrotgang, mens et «upptåg» er et påfunn, spillopper, skøyerstreker. Og når vi finner noe fornøyelig, finner svenskene det «nöjsamt». Vi spjelker et brudd, mens svenskene «spjälkar» en vedkubbe med yxan. Og slår gresset i lien med «lien».

«Dommen er befengt,» uttaler en svensk idrettsautoritet om dopingdommen mot en kulestøter ifølge en norsk avis. Naturligvis er det ikke det svensken har uttalt. Det han har sagt er at dommen er «befängd», hvilket betyr vanvittig. Dommen er vanvittig, absurd, urkomisk, mener den svenske idrettsautoriteten. Slik ukritisk overføring av lydlike svenske ord finner man nesten daglig i avisene. Regissøren Jan Troell sier f.eks. i norsk oversettelse at hans mål med filmen om Hamsun er «ved hjelp av lysende skuespilJere som Max von Sydow og Ghita Nørby å kunne trenge inn i menneskene Knut og Marie Hamsun for å prøve å forstå hvorfor de havnet på nazistenes side».” Kanskje står det en egen glans av disse skuespillere, men selvlysende er de neppe. Men visst er de glimrende.

«He carried his bulky suitcase» bør ikke inngå noen vennskapelig forbindelse med «Han bar sin bulkete dresskasse», og heller ikke med «bulende» koffert. Kanskje er løsningen at kofferten var uhåndterlig, uformelig, diger eller tung. Tvilsomt er det også at han «bar» kofferten, vi får gå ut fra at han slepte, bukserte, strevde med, slet seg avsted med eller halte med seg den svære kofferten (Henning Kolstad, Fallgrublerier 1994). Vårt «presentabel» er ikke uten videre ekvivalent med det engelske «presentable», kanskje må det oversettes til f.eks. «presentation quality»; konteksten er avgjørende. Heller ikke er det til enhver tid adekvat å gjengi «adekvat» med «adequate», eller omvendt, idet «adequate» også kan bety tjenlig, fyldestgjørende eller tilstrekkelig, snarere enn akkurat passe/passende. Om disse siste eksempler ikke er entydig falske venner, kan de kanskje inngå i kategorien «ikke-fullt-så-nære-venner».

Endelig blir den implisitte viten om at man leser en oversettelse satt på prøve når oversetteren velger en særskilt dialekt i mottagerspråket, slik Tucholskys norske oversetter har gjort. Den valgte (og tillempede) Østfolddialekten skal fungere som plattysk, ha samme språklig-kulturelle karakter, mens innslaget av Berlindialekt altså ble ansett å være for marginalt til å bemøye seg med å oversette. Men at blandingen betyr mye for «forfatterøret» er sikkert, selv om den ikke har allverdens nedslag i teksten. Her forfatterens egen utlegning:

Og det tredje var hennes missingsch. Mange synes plattysk klinger vulgært, og kan ikke fordra det. Jeg har alltid elsket dette språket; min egen far talte det som var det høytysk, dette språket som ifølge Klaus Groth var det «mest fullkomne av de to søstre». Det er havets språk. Plattysk kan være alt mulig; følsomt og grovt, humørfylt og hjertelig, klart og nøkternt, og fremfor alt, om man så vil, vidunderlig forfyllet. Prinsessen bøyde dette språk om til høytysk slik det passet henne – for missingsch har hundrevis av avarter, fra Friesland via Hamburg og helt til Pommern har hvert eneste lille sted sine særegenheter. Filologisk er det meget vanskelig å trenge inn i variantene, men med hjertet tar man dem lett inn. Slik talte prinsessen. Nei, slett ikke alltid, det ville vært uutholdelig! Iblant, når hun var i det lunet, snakket hun missingsch for å få humøret opp igjen. Da kunne hun si det som lå henne spesielt på hjertet, og i tillegg hadde hun i tidens løp allerede fått med seg ganske mye fra Berlin. Når hun i høyt taletempo utbrøt: «Den allmektige steike meg!», visste man beskjed. Men undertiden snakket hun sitt plattysk, eller nettopp dette havplatte: missingsch. (1995)

I slike tilfeller som Schloß Gripsholm ligger ikke oversetterutfordringen bare i å bringe kildeteksten levende (og i god behold) over i en måltekst, man blir også utfordret til å utkjempe en duell mellom språkene; forhåpentlig med en fredelig løsning, fremfor at det hele går i oppløsning. Men all oversettelse har i bunn og grunn visse selvmotsigende trekk, og oversetterens oppgave består ikke sjelden i å håndtere tekstens språk- og kulturkonflikter, og oppnå fredelig sameksistens.

i På norsk er det løst slik: «– Har du noe svensk valuta? spurte prinsessen drømmerisk. Hun mosjonerte gjerne et dannet vokabular i finansielle anliggender, og snakket derfor helst om «midler» istedenfor penger.» (Tucholsky 1995: 34)

ii Den norske oversettelsen har: «Og se der: det gamle huset der som har så ille pen barokkgavel – der spøkære, sø! – Spøker det på plattysk, spurte jeg. – Du som er så ille glup, menæru virkelig at Warnemündespøkelsene sku hållepå å spøke på høytysk eller?» (Tucholsky 1995: 23)

iii Den norske oversetteren har valgt løsningen «Det er grrrossarrrtig, som Bengtsson ville sagt.» (1995: 56).

Published in: Per Qvale, Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teorie og praksis. Oslo: Aschehoug 1998, p. 128-132, 140-146 

© Per Qvale, 2026