Original Text
I
Vi befinner oss først i september i St. Petersburg. Jeg skal med statsstipendium gjøre en reise til Kaukasien, til Orienten, Persien, Tyrkiet. Vi kommer fra Finland hvor vi har bodd et år.
På nitten sumpige øer anla Peter den store en by for nøyaktig to hundre år siden. Neva gjennomhuller byen overalt, den er forunderlig opprevet, stykkevis, og den er forunderlig blandet: vesteuropeiske praktkaserner vrimler sammen med bysantinske kuppelbygninger og henrivende leirehuser. De tunge museer og kunstgallerier står hvor de står, men kioskene, skurene, de utrolige menneskeboliger står aldeles stolte i solen de også og opptar sin gode plass. Man har talt om å flytte byen til et tørrere sted -- man kunne like så gjerne tale om å flytte Russland. Det er ting i St. Petersburg som ikke kan løftes. Vinterpalasset, Peter Paul-festningen, Eremitasjen, Kristi oppstandelses kirke, Isakskirken. Men St. Petersburg flyttes som Russland flyttes: det utvider seg, blir større, større ....
Vårt opphold i St. Petersburg var kort. Det var rått og kjølig vær, bare ti grader, haver og parker i avblomstring. Nu skulle jeg for første gang i mitt liv ha pass og jeg kjører opp til De forenede rikers legasjon. Jeg kommer i utide. Kontoret er lukket. Det står en ung vakker herre utenfor legasjonen og leser et brev. Han har krone på sin gullknappede stokk. Han ser ikke russisk ut og jeg letter på hatten og tiltaler ham på norsk. Han svarer på svensk og kan opplyse meg om legasjonens kontortid.
Jeg møter opp til fastsatt tid. Nu ser jeg den unge herre igjen. Det er kaptein Berling, han er militærattaché her; hans navn ble senere ofte nevnt i avisene under hans sak med oberst Björnstjärna.
Da jeg ikke itide hadde tenkt på å få passet i orden fikk legasjonen meget bryderi for min skyld. Men baron Falkenberg var meg en god mann. Han skrev meg ut et stort pass med krone og hermelinskåpe på og kjørte siden omkring til de asiatiske legasjoner og fikk de vidunderligste kroker og tegn og stempler påført dette papir. Uten baronens hjelp ville vi iallfall ikke ha kommet avsted den dag og jeg er ham meget takknemlig for hans hjelpsomhet.
Hvor verden er liten! Jeg treffer plutselig en bekjent i St. Petersburgs gater.
Om aftenen er vi i god tid på Nikolaj jernbanestasjon. Her ser jeg nu for første gang de brennende lamper foran helgenbilledene. Når dørene i bakgrunnen går opp larmer lokomotivene og de rullende hjul derute; men midt i denne larm brenner de evige lamper dag og natt, dag og natt foran helgenbilledene. De er som små altere, det er to trinn opp til dem fra gulvet og de lyser i all stillhet.
Og russerne korser seg foran dem når de kommer og går. De korser seg og neier og bukker og korser seg igjen: de gjør alt dette med ferdighet og under megen hast. Jeg hører at russerne aldri begir seg ut på en reise før denne seremoni er foretatt; mødre skyver sine barn frem til helgenen og gamle dekorerte offiserer tar luen av og ber med mange bukk og korsinger om lykke på sin reise.
Men utenfor larmer lokomotivene og hjulene, det brølende Amerika.
Og nasjonalgardister kommer inn; de har hvit lue med rød rand om. Nasjonalgardistene er adelsmenn fra alle kanter av Russland, folk som under sitt opphold i St. Petersburg har fire hester på stallen og en mengde lakeier i sitt hus. De avtjener sin verneplikt på denne måte og unngår derved å blande seg med gemene offiserer. En ung nasjonalgardist kommer inn, han har tre ens kledde lakeier til å bære sitt tøy ned til stasjonen. Den ene av lakeiene er eldet i sin tjeneste og plager den unge herre med sin store omhu og kaller ham med kjælenavn. Og herren svarer ham hver gang og smiler overbærende til den gamle, han sparer ham også for alt bryderi og sender de to andre avsted i alle retninger. Han tar bare en av sine lakeier med seg på reisen.
Vi legger merke til en ung skjønnhet med en mengde briljantringer på venstre hånd. Hun har tre og fire ringer på hver finger, det ser underlig ut, ringene dekker hele leddet. Hun er åpenbart en fornem person, hun tar kjærlig avskjed med to eldre damer hvis ekvipasje holder utenfor. Vårt tog skal gå; damen tiltrer reisen ledsaget av to tjenere.
Så kom vi lykkelig og vel fra stasjonen i St. Petersburg. Min kone glemte ikke noe annet efter seg enn sin kåpe.
Vårt følge på reisen er det beste og elskverdigste i verden, en finsk ingeniør som er ansatt ved Nobels forretning i Baku og har vært i Russland i mange år, og hans hustru, en dame fra Baku hvis morsmål er russisk. Deres lille datter er også med.
Hver kupé i toget er sovekupé. Vi er en hel mengde passasjerer, mitt følge spres rundt omkring i toget og selv stikkes jeg inn i en trang kupé hvor det er tre herrer før, blant dem en tysker som er godt drukken.
Det er gjennomgang i toget, men gangen er så smal at det er med nød at to kan passere hverandre.
Nu stevner vi inn i det store Russland.
