Original Text

Jeg forlater huset jeg vokste opp i, og lukker døren bak meg. Jeg setter meg på en sykkel, trør noen harde tak, triller deretter de bratte asfalterte bakkene ned mot byen. Det er mai, den første, 2002. Jeg kjenner den salte vinden i ansiktet. Så hører jeg blåseinstrumentene og trommene til Bodø Janitsjar. I Parkveien ser jeg menneskemengden toge mot meg. Parolene buler og smeller tilbake i vinden. De mest erfarne har klippet huller i stoffet mellom slagordene. Menn i toget holder en hånd på hattepullen. Ordføreren nikker mot venstre fortau, mot høyre, mot venstre igjen.

Bodø. Det blåser.

Jeg blir stående på fortauet til den lange rekka med vandrende mennesker har passert. Deretter sykler jeg langs husvegger, under nakne grener, forbi spaserende mennesker, langs rullende biler, mot havet. Jeg kommer til ei grønn gresslette, i utkanten av sletta står en sirkelformet klynge gravstener, bak gravstenene skimtes rødmalte naustgavler, bak naustene en lav knaus, bak knausen havet. Den høyeste gravstenen er obeliskformet. Jeg forsøker å lese skriften som er hugget inn i den ru granitten: de innfelte bokstavene nesten bortvisket, må ta et skritt nærmere. Er det vinden som har slitt bokstavene bort? Regnet kanskje? Avgasser? Eller de mange fingre som i årenes løp har følt seg fram langs dem?

Kanskje ikke så mange fingre.

Jeg myser og tyder: Pelle Molin. Ådalens diktare. S Multra i Sverige 8‑7‑1864. † i Bodø 26‑4‑1896.

Dette er Bodøs samlede litteraturhistorie, nesten. Bodø og litteraturen: en død svenske.

Dette nett av sammenhenger som kan oppstå, disse personlige kart som kan dannes: Jeg visste lenge ikke hvem Pelle Molin var. Derimot visste jeg en hel del om hans barndoms landskap, Ådalen i Nord‑Sverige. At jeg kjente til Ådalen skyldtes – ny sammenheng – en 1. mai for mange år siden, den gang det var tradisjon i NRK å vise spillefilmer som kunne knyttes til bestemte dager, som f. eks. 1. mai, og akkurat denne 1. mai, for mange år siden, var det Bo Widerbergs film Ådalen 31 som ble vist.

Jeg så den.

Siden så jeg den igjen. Og igjen. Og igjen.

Hva var det ved Ådalen 31 som virket så sterkt på meg, og fortsatt gjør det?

 

Gresset under føttene mine er ungt og tynt, skydekket lavt. Jeg snur ryggen til Pelle Molin‑støtten. Havflaten er urolig, bølgene kantrer hvite i det blå, bortunder de røde naustveggene rusker vinden i en klynge lave vekster; på sensommeren vil de folde seg ut til mannshøye tromsøpalmer (hvis ikke bygartneren har vært der med sag eller saks). Jeg ser over hustakene innover Bodø by. På den andre siden av byen krabber de skogkledde åsene mot øst. Bakenfor åsene blåner fjellene.

Fjell er faktisk ofte blå.

Omkring meg, under meg, over meg: landskapet jeg vokste opp i. Dette er verden slik jeg først lærte å kjenne den. Her står jeg, på en gresskledd slette, ved kanten av havet, i Nordland, i Norge, under tungt drivende skyer. Jeg står her med kroppen min, bevisstheten min, følelsene mine, tankene mine, og omkring meg strekker verden seg ut, folder landskapet seg ut, og dette landskapet er det samme for alle mennesker. Vi kan oppleve landskapet ulikt, vi kan se det på forskjellige måter, legge merke til ulike fenomener i det, tillegge det ulike stemninger, like det eller mislike det, men landskapet er og blir det samme. Landskapet er. Til å ta og føle på. Gå på. Stå på. Bevege seg gjennom.

 

Jeg skal gjøre en lang reise.

Denne reisen har et forspill.

 

Våren 1999 gjør jeg en reise til Riga. Jeg skal besøke en venn som underviser i norsk der. Noen dager før jeg drar står jeg i en bokhandel på Karl Johan og blar i en reiseguide som har fått tittelen Scandinavian & Baltic Europe. I guiden informeres det om de skandinaviske landene, samt de tre baltiske; Estland, Latvia og Litauen. Redaktørene har også valgt å innlemme St. Petersburg og Kaliningrad i Scandinavian & Baltic Europe. Jeg står og blar, har som alltid vanskelig for å bestemme meg, holder et skråblikk på alternative guider i hylla: Skal jeg heller kjøpe den, eller kanskje den, eller hva med den gule der borte? Jeg ser på kartet i guiden, dette kartet over Nord‑Europa jeg har sett utallige ganger. Ser og ser, blir fraværende, tenker på noe annet, ser mer. Plutselig ser jeg. Plutselig ser jeg noe jeg ikke før har sett. Kartet er det samme, kartet har ikke forandret seg, men i et glimt av innsikt har blikket mitt forandret seg, måten jeg ser kartet på har forandret seg; jeg ser mønstre og sammenhenger jeg ikke før har sett. Jeg ser kartet på en litterær måte, jeg ser geografien med et litterært blikk. Jeg ser ikke bare et landskap, jeg ser et litterært landskap.

Jeg har opplevd det noen ganger i mitt liv: man tenker og tenker, i årevis kanskje, og så kan det være en liten detalj, en tilfeldighet, ja flaks, som i løpet av sekunder brått får et mønster til å avtegne seg, som får deg til å forstå at det var hit du skulle, at det var dette du hadde søkt.

Det henger sammen. Jeg visste det.

For det henger sammen, gjør det ikke?

Denne lengselen etter sammenhenger, mønstre, betydning.

 

Hva er det jeg ser? Jeg ser et landskap, en geografi, den nord‑europeiske, som folder seg ut omkring et hav, et stort innhav, Østersjøen. Det er et landskap som med havet som sentrum kan betraktes som en lang snirklete kyst, et landskap preget av ensartet klima og lys, men gjennom dette landskapet går det grenser, nasjonsgrenser, og hva betyr det? Landskapet har landmasser som henger sammen, skoger som henger sammen, fjellkjeder som henger sammen, sletter som henger sammen, en lang sammenhengende kyststripe, vannet i havet som vugger mellom kystene. Men gjennom landskapet, med sine sammenhenger og forbindelser, går det grenser, grenser som deler landskapet opp, her en nasjon, der en nasjon: hva betyr det for litteraturen som skrives i landskapet? Hva er en nasjon? Nasjonsgrenser går gjennom landskapet, gjennom skogen og over fjellet, midt i elven, og på hver side av grensen, med kanskje bare noen meters eller kilometers mellomrom, dømmer grensen innbyggere til historiske situasjoner så ulike at det er vanskelig å forstå. Og grensene har ikke engang ligget fast. De har blitt flyttet, endret. I krigsår har grensene bølget fram og tilbake som urolige bånd gjennom landskapet. Nasjoner har dukket opp og forsvunnet og dukket opp igjen. Unioner har kommet og gått. Landområder som tilhørte en nasjon, tilhører plutselig en annen. Elver og sjøer og fjell og byer har byttet navn.

 

Sitringen i kroppen den gangen jeg forsto at Kaliningrad er gamle Königsberg, Gdańsk gamle Danzig.

 

Øst er øst og vest er vest og aldri skal de møtes. Men på kartet ser jeg at øst møter vest, at Østersjøens kyst strekker seg gjennom både “øst” og “vest”, at grensen mellom “øst” og “vest” ikke har ligget fast, at landskapet, som heller ikke er uforanderlig, i alle fall er mer uforanderlig og varig enn nasjonene som til ulike tider har gjort krav på områder og sagt: dette er vårt.

 

For noen år siden sa jeg til en kamerat: Er det ikke fascinerende at Thomas Mann, fra Lübeck, den gamle hansabyen, nesten er skandinav? Min venn var ikke fascinert. Utsagnet høres også merkelig nærsynt ut. Skulle det gjøre noen forskjell at Thomas Mann nesten er skandinav? Men poenget mitt, ubehjelpelig framført, var et forsøk på å løfte for eksempel Thomas Mann inn i sammenhenger som er andre og større enn hans egen nasjons. Og samtidig løfte min egen nasjon, Norge, ut av seg selv og inn i sammenhenger som er andre og større enn de tradisjonene og forbindelsene som eksisterer innenfor grensene som nå markerer Norge. Hansaforbundet var et handelsnettverk som knyttet Østersjøområdet sammen, slik vikingene ved å følge vannveiene hadde gjort før dem. Thomas Mann skrev Lübeck‑romanen om handelshuset Buddenbrooks, men før han gjorde det leste han trolig Alexander Kiellands Stavanger‑romaner om handelshuset Garman & Worse.

 

Jeg ser et landskap som er helt, ikke delt.

Jeg er ikke den første som ser det jeg ser.

 

Jeg begynner å lese. Jeg har vært vant til å tenke at hav og elver skiller, at elver er grenseelver, men historisk forholder det seg motsatt; hav og elver forente, hav og elver var de enkleste transportveiene, hav og elver bandt mennesker sammen; Østersjøen bandt mennesker sammen. Kanskje er det heller fjellene som skiller. Sett på denne måten er det Norge og Sverige som ligger med ryggen til hverandre.

Norge har åpnet seg over havet vestover, Sverige østover. Norge er et vestvendt land. Men hvis jeg reiser vest fra Norge, så er det bare vann. Hvis jeg reiser østover finnes store landområder, og mange ulike nasjoner. Geografien forandrer seg for meg. Det som hang sammen, glir fra hverandre. Og vannet, som jeg alltid har sett på som grense, forvandler seg til det flytende elementet som binder sammen. Jeg får et ønske om å kartlegge det hjørne av verden jeg tilfeldigvis er født inn i. Jeg vil gjøre en grand tour, men ikke ved å reise til Italia eller Hellas, men ved å reise til våre naboland, landene rundt Østersjøen.

Følelsen av å vite lite om hva som foregår i nabolandene. Følelsen av å vite mye om hva som foregår i det store landet en transatlantisk flyreise mot vest.

Helsingfors er nærmere Norge enn Los Angeles. Los Angeles er nærmere Norge enn Helsingfors.

 

Jeg reiser med fingeren på kartet rundt Østersjøen. Jeg reiser gjennom protestantisme, ortodoksi, katolisisme, og restene av den en gang sterke jødiske kulturen. Jeg reiser gjennom et politisk landskap preget av sosialdemokrati, markedsliberalisme, kapitalisme, kommunisme, fascisme. Jeg tenker: det 20. århundres historie komprimert. Jeg tenker: så mye som har knyttet dette landskapet sammen gjennom tidene. Og: så uforsonlig landskapet var splittet og delt i århundret som er passert.

 

Litteratur og landskap, tenker jeg. Litteratur og nasjon, tenker jeg. Litteratur og historie, tenker jeg. Hvorfor har det vært mer selvfølgelig å skrive Norges litteraturhistorie og Sveriges litteraturhistorie og Russlands litteraturhistorie og Polens litteraturhistorie enn østersjølandenes litteraturhistorie? Eller hvorfor finnes det ikke en nordisk litteraturhistorie, en nordeuropeisk litteraturhistorie, eller en finsk‑estisk?

 

Hva var det som fikk meg til å se kartet over Østersjøen på en “ny” måte? Var årsaken at St. Petersburg og dermed denne metropolens litterære tradisjon ble knyttet sammen med og utvidet det nordiske landskapet, og brått kunne ses i sammenheng med den nordiske litteraturen, og ikke som en fremmed litteratur på et annet alfabet? Var det fordi kartutsnittet viste også kystene til Polen og Tyskland, og liksom opphevet nasjonsgrensene som det viktige, men løftet fram havet, Østersjøen, som det flytende sentrum landene strakte seg mot?

Jeg vokste opp under den kalde krigen. Østersjøen var et hav som skilte. Østersjøen var et hav fly ble skutt ned over og et hav hvor ubåter fra et land gikk på grunn i skjærgården til et annet.

Jeg kan ikke se den grense under vann.

 

Jeg vil reise rundt dette havet i kunsten og litteraturen. Jeg vil forlate landskapet jeg nå står i, det nordlandske landskapet, Knut Hamsuns landskap, og begi meg til Cora Sandels Tromsø, til Eyvind Johnsons Boden, til Per Olov Enquists Västerbotten, til August Strindbergs skärgård utenfor Stockholm og det Röda rummet i Stockholm, til Ingmar Bergmans og Andrej Tarkovskijs Gotland, til Aleksis Kivis finske skoger og Henrik Tikkanens Helsingfors, til Edith Södergrans karelske nes, til Gogols og Gontsjarovs og Dostojevskijs og Vladimir Nabokovs og Anna Akhmatovas St. Petersburg, til Sergej Eisensteins Riga, til Immanuel Kants Königsberg (Kaliningrad), til Günter Grass’ Danzig (Gdańsk), til Theodor Fontanes romanlandskap rundt Stettin (Szczecin) i Effi Briest, til Caspar David Friedrichs Rügen, til Thomas Manns Lübeck, til Theodor Storms Husum, til Emil Noldes Seebüll, til Tom Kristensens København, til Hamlets Kronborg, til Bo Widerbergs Malmö, til Amalie Skrams Kristiania, til Agnar Mykles Bergen, tilbake langs den Nordlandskysten Petter Dass har beskrevet.

For eksempel.

 

De korte gresstråene på sletten omkring meg gjør krappe nikk i vinden. Jeg forlater graven til Pelle Molin, sykler i motvind. Om kvelden, etter at jeg har pakket ferdig ryggsekken, samt en liten håndsekk, ser jeg min slitte stripete videokopi av Ådalen 31.

Den nordsvenske sommerens farger og lyder. Det er Kjell og faren, mora, broren, den lille søsteren. Kjell og den fornedrede alkoholisten. Kjell og kameraten som forsøker å hypnotisere ei jente for å kunne kle av henne. Kjell som sitter naken foran ei jente for første gang og sier titta inte. Hun som sier at den växer. Direktørens datter og arbeiderens sønn. Kjell som kommer til direktørhjemmet for første gang, får bla i kunstbøker, og for å lære seg korrekt fransk uttale må repetere etter jentas mor; Pierre‑Auguste Renoir, Pierre‑Auguste Renoir. Rommene mellom menneskene. At både arbeiderfamilien og den borgerlige familien er skildret med innsikt. At den store verden griper inn i den lille verden, og den lille verden griper inn i den store. Bildene av det lange smale toget med arbeidere som slynger seg gjennom kulturlandskapet og til forveksling ligner et maleri av Eugène Jansson. Widerberg møtte kritisk motstand fra venstresiden da filmen i 1969 hadde premiere.

Han hadde forvansket det politiske budskapet.

 

En nordsvensk sommer. Landskapet i filmen er Norrland i Sverige, Ådalen i Ångermanland, men det er bjørketrær jeg kjenner, lyse kvelder og sommernetter jeg kjenner, litt lenger sørøst bare, på den andre siden av en grense, i et annet land, Sverige. Jeg hadde aldri tenkt på det slik før. Jeg hadde aldri sett den sammenhengen før. Jeg hadde aldri fulgt breddegraden, bare lengdegraden. Jeg oppdaget at jeg inngikk i en sammenheng østover, langs breddegraden, inn i Sverige, like mye og kanskje mer enn sørover eller nordover langs lengdegraden, i mitt eget land Norge.

Dessuten: det som slo meg som en knyttneve av nordlig lys i Ådalen 31 var at filmen er kunstnerisk så sterk. Dette var filmkunst fra et karrig landskap i et skiftende lys tett oppunder polarsirkelen. Dette var ikke nok et postkort fra Nordland, og det var heller ingen oppstyltet Hamsun‑filmatisering (som den oppstyltede filmatiseringen av Victoria Bo Widerberg selv senere laget; historien om møllerens sønn og forelskelsen over klasseskillet fortalt en gang til).

Når jeg søkte en forklaring på hvorfor Ådalen 31 berørte meg mer enn filmer den kunne sammenlignes med, så forsto jeg etter hvert at det ikke bare var fordi det er en lysende film, men fordi den kom meg i møte personlig og erfaringsmessig, fordi den utspiller seg i et landskap på de samme breddegrader jeg vokste opp ved. Fordi jeg og Ådalen 31 var naboer.

Men det var en nabo ingen hadde presentert meg for.

Jeg oppdaget at også annen kunst som gjorde inntrykk på meg utspilte seg i dette nordlige landskapet og lyset. Jeg så det i Jan Troells filmatisering av Eyvind Johnsons Romanen om Olof. Jeg så det i Nikita Mikhalkovs filmer Oblomov og Brent av solen. Jeg stusset over at Dostojevskij kunne bruke en tittel som Hvite netter om en fortelling som foregår i St. Petersburg, en by som ligger på samme breddegrad som Oslo. Og jeg ble henrykt første gang jeg på kartet oppdaget at Oslo, Stockholm, Helsingfors og St. Petersburg ligger på nesten eksakt samme breddegrad. Geografien ble en kilde til å se nye mønstre avtegne seg. Det var som disse arkene med spredte sorte punkter jeg fikk som barn. Hvis jeg streket godt mellom punktene med en blyant ville jeg framkalle et bilde.

Jeg skulle ville reise fram mønstre i landskapet, mønstre jeg ikke før har sett.

Gjøre Norge mindre. Og større.

 

 

*

 

Hadde jeg rett? Er det interessant å oppfinne en østersjølitteratur, konstruere et østersjøbibliotek?

Jeg vet ikke.

Men jeg har sett, og det trigger meg.

Det trigger meg å se gatene og byrommene Dostojevskij forestilte seg når han skrev Forbrytelse og straff. I våre dager svever skyld og soning‑romanen hans høyt der oppe, hevet over sted og tid. Men romanen til Dostojevskij er ikke hevet over tid og sted. Den foregår i St. Petersburg en sommermåned i 1865. Raskolnikov og Sonja ferdes på gater, over broer og torg, i den store byen innerst i Finskebukta. Det er her romanen utspiller seg, i skitne støvete St. Petersburg, i tsarens Russland, ikke i det abstrakte landet Vestens Litterære Kanon.

Det bare trigger meg å vite det.

Men forstår jeg mer av å se gatene som er romanens gater, kjenne temperaturen i byen, se lyset som hvelver seg over den, betrakte vannet, mørkt, som strømmer under broene?

Forskjellen er jo likevel stor mellom de støvete gatene og gatene i romanen.

Og mye er forandret på halvannet århundre.

 

Jeg blir stående lent mot en trestamme og følge to harer i hopp over markene. Jeg ville lære meg å se. Jeg ville se ut på verden mer enn innover i meg selv. Når jeg bearbeider beretningen merker jeg at det er refleksjoner jeg oftest stryker. Observasjonene blir stående, synsinntrykkene.

En følelse av at mange filosofiske og eksistensielle spørsmål er i ferd med å dø for meg.

Jeg vil være i den sanselige synlige verden jeg bor i.

Skrive den opp, ikke ned.

Men løfte litteraturen ned, ikke opp.

Ned i geografien hvor den utspiller seg.

Litteraturgeografien.

 

Ikke alltid lett å forklare hva jeg ville. Havet knytter sammen, sier jeg under en middagssamtale; vannet skiller ikke, det forener. Kvinnen ved min side sier straks

Men i dag flyr vi jo over havet.

Jo, jo.

Han var også i tvil, den finske lyrikeren, da jeg møtte ham i Helsingfors, og fortalte hva jeg var ute på.

Forbauset sa han: And you have no story!

Og det er sagt av en poet.

 

Av og til også usikker selv: Hvor interessert er jeg i landskapet, slik det stiger opp av Østersjøen, som her på Bornholm? Kanskje må landskapet befolkes med mennesker før det kan bli litteratur av det. Kanskje er landskapet i seg selv ikke så interessant litterært. Kanskje er ikke landskapet i seg selv mer enn det fysiske rommet litteraturen finner sted i, med rekvisitter forfatteren kan løfte ut av landskapet og inn på boksidene. Ulike landskap har ulike rekvisitter, hvor nå det ene landskapet slutter og det andre begynner.

Når forfatteren har bestemt seg for et landskap, er det noen valg hun ikke lenger kan ta.

Hun har allerede valgt.

Og så må landskapet befolkes med mennesker.

En roman om eiker og bjørker, nei, ikke det.

 

Jeg kommer inn i de bratte gatene i kuperte Gudhjem. Ser flere bilder av Oluf Høst. Nok et eksempel på denne besettelsen av et avgrenset fenomen: om og om igjen maler han en bornholmsk driftsbygning, en huslengde, med en port (tror jeg), i ulikt lys på ulike tider av året.

Og hele tiden oppdager jeg noe jeg ikke visste fra før: Jeg ville være oppmerksom på litterære forbindelser mellom landene, litteratur og forfattere som krysset grensene, og på Bornholm får jeg vite at den tyske forfatteren Hans Henny Jahnn (1894–1959) i mange år livnærte seg som bonde, hesteoppdretter og orgelbygger på øya. Hans roman Perrudja skal ha handlingen lagt til Norge, og andre del av den omfattende Fluss ohne Ufer (Elv uten bredder) utspiller seg delvis på Ålandsøyene.

Men Bornholm er selvfølgelig øya til Martin Andersen Nexø, landskapet hvor første del av Pelle Erobreren utspiller seg. Pelle kommer hit samme vei som jeg kom, over vannet fra Sverige, i selskap med Lassefar, samt andre fattige svensker som søker arbeid på de bornholmske storgårdene. Vi befinner oss blant fattige landarbeidere som sover og bor i mørke skitne fjøslignende rom, men ute er det lys og luft, bornholmske marker som bølger mot havet, gjenskapt av Bille August i filmatiseringen fra øya. August er blitt noe av en ekspert på nordiske litterære filmatiseringer i stort format: Jerusalem (Selma Lagerlöf), Den goda viljan (Ingmar Bergman), Frøken Smillas fornemmelse for sne (Peter Høeg), og altså Pelle Erobreren: Svensk landsbygd (jeg forsøkte å finne det lille stedet Forsboda i Norrland, som den nyutdannede presten Henrik flytter til sammen med Anna i Den goda viljan; Forsboda finnes bare i Ingmar Bergmans fantasi), snø så langt øyet kan se i den danske kolonien Grønland, og kornåkre som blinker gult på østersjøøya Bornholm. For ikke mindre enn to av disse filmene, Pelle Erobreren og Den goda viljan, hentet August hjem en gullpalme fra Cannes.

Pelle og Lassefar reiser fra Tomelilla til Bornholm for å finne arbeid. Med Pelle Erobreren får dansk og kanskje nordisk litteratur sin første ambisiøse proletarroman. Senere, særlig på 1930‑tallet, skriver svenskene sin sterke arbetar‑ og statarlitteratur. Er det riktig å hevde at på samme tid i Norge skapes det ikke en like bred litteratur om arbeidsfolk? Uppdal finnes jo, men ellers er 1930‑tallet kulturradikalismens tiår i Norge, ja først på 1970‑tallet blir det systematisk og av mange forfattere skrevet arbeiderlitteratur i Norge. Det blir skrevet manifester om hvorfor og hvordan man skal skrive arbeiderlitteratur. Dag Solstad publiserer et programskrift som knytter an til tradisjonen fra Martin Andersen Nexøs Bornholmroman: “Tilbake til Pelle Erobreren?”

 

Bornholm er en liten øy, beliggende for seg selv i havet, og er ikke omgitt av mange øyer som i et arkipelag. Med buss krysser man raskt øya fra kyst til kyst gjennom jordbrukslandskapet. Tilbake i Rønne vandrer jeg under høye hengebjørker på kirkegården. Jorden trærne vokser i ser ut til å være næringsrik.

Omlag 10 000 tyske soldater befant seg på Bornholm da andre verdenskrig gikk mot slutten. I tillegg kom tyske soldater og sivile i titusener på flukt fra de framrykkende russerne. Fordi den tyske kommandanten på Bornholm avviser å kapitulere for russerne blir Bornholm ikke fritt som resten av Danmark 4. mai 1945. Den tyske motstanden fører til at russerne bomber Rønne og Nexø 7. og 8. mai, og påfører bebyggelsen store skader. Russerne besetter øya og forlater den ikke før elleve måneder er gått. Mange av balterne som hadde tjenestegjort for tyskerne og senere ble del av den svenske såkalte baltutlämningen, flyktet til Sverige via Bornholm.

Jeg krysser kirkegården og fortsetter sørover langs kysten. Stier buer seg mellom furuer og busker og høyt vaiende gress og minner om stier jeg har gått langs kysten utenfor byen på en annen øy i Østersjøen, Visby på Gotland. Likevel er kystlandskapet i utkanten av Rønne umiskjennelig dansk, med sine sandklitter, med sin strittende marehalm.

En mann klatrer ned fra platået med furuene og de høye vaiende gressvekstene og blir stående på stranden og se Villum Clausen gli ut fra havna i Rønne. Solen henger lav og rødsprengt over horisonten. Vinden er kjølig.

 

Dette landskapet på Bornholm jeg står og ser på solnedgangen i. Og landskapet rundt Østersjøen jeg har reist igjennom. Henger det sammen? I begynnelsen av reisen skrev jeg at “Ja er ikke hypotesen min for denne reisen at landskapet jeg vokste opp i er mye større enn jeg først trodde, og at jeg reiser ikke for å lete opp noe som er annerledes og fremmed, men for å finne landskap som ligner på min barndoms landskap, ja på sett og vis vide ut min verden, kolonialisere omverdenen, legge under meg den nordeuropeiske østersjøverdenen, fordi den er et naturlig hele, som noen har delt?” Landskap som lignet på min barndoms landskap fant jeg ikke så mange av. Men jeg fant landskap som, hvordan de nå enn henger sammen, i alle fall ikke begynner og slutter ved nasjonsgrensene. Lyset forandret seg ikke langs grensene, heller ikke vinden som blåste, regnet som falt. Vinden blåste over grensene, regnet falt på begge sider av den, lyset kom fra øst om morgenen, forsvant i vest om kvelden. Sør og nord gjorde en forskjell, mer enn øst og vest.

I alle fall etter at jeg hadde forlatt Norge.

Men Norge er jo ikke et Østersjøland.

Å reise gjennom landskapene rundt Østersjøen, å følge kysten som slynger seg rundt havet, inngav etter hvert som reisen skred fram en følelse av å reise gjennom landskap som knytter seg sammen rundt en sjø, bare brutt av de smale danske stredene. Og det som får landskapet rundt Østersjøen til å fortsette, når ens egen person stanses ved grenseovergangene, er den vide flate sletta som bølger bakenfor Østersjøens bredder.

 

Mens jeg skriver disse siste linjene, og for mitt indre blikk ser meg selv stå på stranden på Bornholm, som nå er folketom, også mannen som ville forsikre seg om at båten til Ystad gikk når den skulle, er borte, og jeg husker hvor alene jeg kjente meg denne høstdagen, under all denne himmel, på all denne sand, omgitt av alt dette vann, kikker jeg innimellom i Litauisk melodi av Johannes Bobrowski. På en av de siste sidene leser jeg: “Men för att kunna vinna något med denna beskrivning, som i denna form inte är till mycken nytta, ska vi befolka den med människor, eftersom även det skönaste landskap utan människor är en förfärlig ödemark, värre än helvetet.”

 

Og så springer lindene ut i Berlin.

 

Berlin, april, 2005